Murakami-festivalen: Får vi ham nå?

Kan Murakami-festivalen forklare forfatterens popstjerne-status?

FESTIVALKLAR: Haruki Murakami, japansk stjerneforfatter, vil helst være en enkel mann som skriver bøker, men dyrkes som en popstjerne ogf får egen festival i Oslo. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
FESTIVALKLAR: Haruki Murakami, japansk stjerneforfatter, vil helst være en enkel mann som skriver bøker, men dyrkes som en popstjerne ogf får egen festival i Oslo. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

|||MURAKAMIFESTIVALEN i Oslo (20.-23. august) nærmer seg, og publikums interesse for å møte hovedpersonen antyder at Litteraturhuset kunne ha lagt seansen til Oslo Spektrum.

Ofte er det der kommers&kred-popstjerner møter menigheten, og Haruki Murakami har i løpet av noen år fått en menighet så stor at det gjør ham til en litterær popstjerne.

Spørsmålet «hvorfor?» ligger snublenært, for den japanske forfatteren har jo ikke gjort annet enn å drive jazzbar, løpe maraton og skrive bøker. Vi vet ikke engang om han har vært ungdomsskolelærer på ei øy i Nord-Japan eller om faren hans drakk seg i hjel, så han virker i utgangspunktet ikke spesielt salgbar.

MEN noe må det ha vært som fikk Pax? (nå Oktobers) uovertrufne bestselgeroppdager Birgit Bjerck til å introdusere Murakami på norsk i Kari og Kjell Risviks oversettelse med «Sauejakten» i 1993. Imidlertid var det 1987-romanen «Norwegian Wood» (på norsk (Ika Kaminka) i 1998) som gjorde ham til megastjerne, og da først og fremst i Japan der spesielt ungdommen rev bøkene unna. I motsetning til tunge representanter for det japanske litterære etablissementet, tok de ikke anstøt av at Murakami skrev på siden av japansk tradisjon og ublygt anførte sine populærkulturelle amerikanske referanser — hardkoktnovellistene, beatpoetene, jazz og rock - i tekstene.

Således var de mer på linje med leserne i Europa og USA, som kjapt lærte seg å si «Haruki Murakami» med vokalene i riktig rekkefølge på første forsøk.

BERØMMELSEN til tross var det ikke mye superstjerneaktig over den Murakami jeg hadde gleden av å treffe i Oslo 18. mai 1999. Han viste seg som en lavmælt, vennlig samtalepartner som med samme uforstyrrelige fatning bar både de ferske inntrykkene av norsk nasjonaldagfeiring og meldingen om at den prestisjetunge, 100 000 pund store IPAC-prisen nettopp hadde gått fløyten.

— Jeg regner aldri med å få priser selv om jeg er nominert, så jeg brukte ikke opp pengene på forhånd, sa han muntert.

I løpet av samtalen lot han det også framgå at han trivdes godt med å føle seg som opposisjonell i forhold til alle former for japansk establishment.

- Jeg har aldri forsøkt å være «internasjonal», jeg driver bare med mitt og oppfatter det på ingen måte som noe eksotisk, var ordene han brukte, på et engelsk der bare «r»- og «l»-lydene levde et litt ureglementert liv. Ikke alle tradisjoner lar seg omgå.

HVA SOM gjør Murakami til en så enormt populær og dyrket forfatter?

Svaret må nødvendigvis romme en rekke variabler, og kanskje vil den kommende festivalen gi noen svar når en rekke forfattere og Murakami-eksperter skal sette både ham og forfatterskapet under den flombelyste lupen. Selv, basert på egen Murakami-fascinasjon gjennom 17 år, tror jeg en vesentlig variabel er hvordan han levendegjør så mange av de litterære figurene sine som permanent undrende observatører av den jordiske tilværelsens store og små, lett synlige og mer skjulte paradokser og underligheter.

Nesten alltid ser jeg for meg Murakami-personene, japanske eller ei, med store, runde øyne, og med ørlite fordreid synsvinkel på det aller meste, inkludert forholdet til seg selv og sine nærmeste.

Slik, i en på mange måter vakker blanding av ukuelig livsvilje og resignasjon, stabber og strever de seg gjennom eksistensen, bare sjelden i vater, og hvis det er sant at vi søker bekreftelse når vi velger oss de bøkene vi vil bruke tid og penger på, er det kanskje ikke så rart at Haruki Murakami har flere lesere enn hva både Litteraturhuset og Oslo Spektrum kan romme.