Murder Ballads

Den australske verdensborgeren Nick Cave og hans The Bad Seeds har laget en plate som er intravenøst fulltappet perfekt ned til siste bloddråpe.

«Murder Ballads» er tuftet på den tradisjonelle fortellertradisjonen om mord og mordere, og Cave gjør historiene betent vakre, fulle av knivkald ondskap, feberhett dødsbegjær og koagulert tristesse. Ironisk nok vil også denne vokal-overlegne voldsballetten gjøre den fordums destruktiv-rockeren kommersiell, til en slags rockens Quentin Tarantino - godt forhåndshjulpet av den gotisk vakre duetten «Where The Wild Roses Grow» som etterlater Kylie Minogue død på elvebredden.

Morbiditet og menneskets ondskap har alltid fascinert Cave, men aldri har han snittet dypere enn på «Murder Ballads». Fortellerteknisk er platen briljant, vakkert drapert i kontraster det ene øyeblikket (med PJ Harvey i «Henry Lee»), jagende noir-brutalt i det andre («Stagger Lee»), og til å le seg i hjel av i de femten neste («O'Malleys Bar»). For ikke å snakke om Bob Dylans «Death Is Not The End», med vokalvekslinger av bl.a. Cave, Minogue, PJ Harvey og Shane MacGowan. Resultatet er en blodrød bukett perfekte mord, mer fascinerende og langt mer saftig enn hvilket som helst «lukket rom»-mysterium.