Muren i hodet

Den norske litteraturen på 1990-tallet forteller om noe. Den er livskraftig, politisk, utopisk og tankevekkende. Men ikke på samme måte som før. Erlend Loes roman «L» er en kraftig påminnelse om at muren er falt, ikke bare i Berlin, men inni hodet. Det er ikke stein tilbake på stein.

Før kunne man si: «Utan motseiing er samtale umulig. Det einaste mulige utgangspunktet for kunst og litteratur er den uklåre vissa om at livet kunne vore betre, og at livet og samfunnet derfor kan og må endrast.»

De to setningene fra Kjartan Fløgstads essaysamling «Antipoder» fra 1996, står for meg som noe av det mest kompakte og gyldige som er uttrykt om litteratur, etikk og kritikk på norsk i 1990-årene. For den saks skyld er de gyldige i hele den epoken som vi kaller moderniteten.

For hva skjer i det moderne? Eneveldet avskaffes, samfunnet forbedres, friheten økes for enkeltindividene. I alle fall noen av dem. Moderniseringen krever samtaler, diskusjon om løsninger. Og den trenger kunst, som et bilde, både på hva vi er og hva vi kan bli som mennesker. Kunsten står ikke lenger i kirkens eller fyrstens tjeneste, men får en kritisk, ja, også utopisk funksjon for hele moderniseringsprosjektet. Derfor kan Fløgstads setninger være gyldige.

Men, det er et stort men. Er det ikke mulig å komme forbi disse to setningene? Er det ikke mulig å tenke seg at innholdet i dem kan realiseres på andre måter enn dem vi har sett i kunsten i vårt århundre? Eller mer radikalt: Er vi ikke allerede forbi dem? Fordi livet og samfunnet endres raskere av økonomien og teknologien enn kunsten makter å skape avbilder av - eller forbilder for?

Artikkelen fortsetter under annonsen

At jeg stiller spørsmålene så åpent, fører til motsigelse: Betyr ikke mine antydninger om kunstens endrede rolle i det postindustrielle informasjonssamfunnet at jeg mener historien er slutt, at den senkapitalistiske markedsliberalismen har seiret på alle fronter, og at det nå gjelder å NATO-bombe den ut til all verdens folkeslag?

Slett ikke. Det må finnes andre mulige måter å forstå samtida på. En mulig kilde til forståelse kan være Manuel Castells' hovedverk «The Information Age I- III» (1996- 98), en analyse av overgangen til informasjonssamfunnet som kan industrisamfunnet.

Over 1500 sider gjengir Manuel Castells' overgripende teori om at samfunnet utspiller seg i motsetningen mellom nettet og selvet. Og selvet - hver enkelt av oss - kjemper en desperat kamp for ikke å forsvinne i det globale nettverket som kalles markedet. Vår kulturelle situasjon kan brutalt konkretiseres i to setninger: «I et post-industrielt samfunn, hvor kulturelle tjenester erstatter materielle gjenstander som hjertet i produksjonen, erstattes klassekampen med et forsvar for subjektet. Selvet - i dets personlighet og dets kultur, må forsvare seg mot logikken i apparater og markeder.» Innholdet i dette har vært kjent for Kjartan Fløgstad i 20 år. Han har skrevet mange bøker om det. Men likevel ble han taus i en debatt om samtidslitteraturen på Blå i Oslo 20. november, da jeg siterte disse setningene fra Castells. Hva sier denne tausheten?

Skyldes stillheten manglende virkninger av murens fall i 1989? Er det umulig for Fløgstad å la være å dele inn verden slik den var? Skyldes tausheten muren i hodet - det desperate forsvaret for et skrivende subjekt som er vokst opp med Berlin delt i to? Ble muren i hodet til en av Norges fremste forfattere så å si bygget av de samme som bygde Norge? Uten motsigelse er samtale umulig. Et utgangspunkt for en mulig samtale kan begynne med en henvisning til en av høstens bøker: Erlend Loe er en god forfatter, og romanen «L» er en dårlig bok, sa jeg i debatten på Blå. Etter noen dager med nøyere lesning er jeg ikke riktig sikker lenger. Den er i alle fall dårlig på en svært interessant måte. Fordi den tar opp i seg så mye av denne følelsen, denne stemningen på 1990-tallet som virker så utbredt, ja, nærmest riktig: Vi befinner oss etter . Etter modernismen, etter industrialismen, etter alvoret, etter muren, etter at Norge er ferdig bygget, ja, til og med etter postmodernismen eller poststrukturalismen.

Alt er blitt så ettertrykkelig etter at det ikke engang heter post, men epost. Utdrag fra «L» ble publisert via epost i Dagbladet lenge før romanen kom ut. Romanen kommer på en måte ut etter seg selv. Selv befinner Erlend Loe seg til alt overmål etter bøker som «Tatt av kvinnen» og «Naiv. Super.», to av 1990-tallets største norske boksuksesser. Svært få bøker på norsk har klart å framstille selvet, et skrivende jeg, på en slik måte som «Naiv. Super.». Hvis det er noen som i en tilgjengelig, underholdende form har klart å formulere litteraturens problematiske forhold til det utopiske, er det Erlend Loe og hans romanpersoner. Loe & Co. er allerede en merkevare som sier: «Forvent mer av oss!»

Hvorfor er «L» en «dårlig» bok? Fordi den forblir i denne tilstanden av etter , den forsøker ikke å flytte på noe, den utfordrer ikke noe. Den selger som hakka møkk, (og det er bra!), men det eneste den utfordrer, er utålmodige folk som meg, som utbryter: Ja, men så gjør noe da, Erlend Loe, hvis du kjeder deg slik, gjør noe for helvete. Ikke sitt der og skriv halvgode readymade-romaner.

Kanskje er det likevel dette fraværet av en moralist på skulderen som gjør at romanen virker. «L» har mange gode ansatser. Den er morsom, den treffer ting på kornet, som det heter. Den beskriver en verden det går an å kjenne seg igjen i. Dette er Norge, som det het i radioen rett etter krigen, den gang fødelandets norske kjemper, som Thor Heyerdahl, var på sitt mandigste.

Det var stort. Men jeg satt igjen med noe smått, en merkelig bortkommen følelse etter at jeg hadde lest «L»: Hva er det som virkelig får disse gutta på tur, denne halvprofetiske robinsongjengen, til å gå av skaftet? Hva er det som virkelig skremmer livsskiten ut av dem? Jo, det er Lånekassen. Det er selvfølgelig en harselas. Men det er hinsides noe som helst morsomt.

For gutta på tur og for oss lesere er romanen beinhard realisme. Alle har vi, som unge nordmenn flest, brukt mye mer penger enn vi har, og nå er vi redde for at Lånekassen eller banken skal komme og ta oss, ja, ta oss, selv på en sydhavsøy på den andre siden av jordkloden. Blant annet dette gjør Erlend Loes roman interessant, i all dens løsslupne, nedtrukne sagger-holdning. Følelsen romanen etterlater meg i, er som om jeg har vært med på at romanpersonen og forfatteren Erlend Loe har tatt rennefart mot en mur han innbilte seg sto der. Men den falt for ti år siden, mens han løp mot litteraturen. «L» er denne overraskelsen, tomheten i hodet: muren ute av hodet.

Murens fall i «L» er lett å stedfeste. Det skjer på side 400, da lederen for ekspedisjonen til øya i Stillehavet, Erlend, endelig utfordres til å mene noe. Gutta på tur, robinsongjengen, har inspirert av O-fagsundervisningen på grunnskolen lekt seg gjennom alle relevante former for organisering av samfunnet. De sluttet med kommunismen. Også den ble mislykket. De ser forventningsfulle på lederen og fortelleren Erlend for å få fasitsvaret:

«Vi er ved O-fagets yttergrense. Hinsides O-faget. Der er det bare mørke. Helt, helt, mørkt. Jeg blir dessverre nødt til å skuffe dere, sier jeg. Jeg har ikke svaret. Æ...Å Jeg velger å se det an. På ubestemt tid. Det er litt feigt, men hva faen. Jeg ser det an.» Hvis kunsten har som funksjon å gjøre oss seende, fungerer «L» muligens slik: Den viser oss hvem vi er, vi som ikke bygde muren, vi som ikke bygde Norge, vi som ser det an. Ikke dermed sagt at vi liker synet.