Murray Perahia

Perahia befester sitt ry som Bach-spesialist.

Murray Perahias bidrag til å gjenerobre J.S. Bach for det moderne konsertflygelet har fått ulik mottakelse. Puristene har fått frysninger, men nyanseringens kunst i Perahias fenomenale anslag har også høstet rikelig med bifall.

Selv synes jeg det har vært forbløffende å følge med på ferden, der Bach møter en seinere musikalsk verden og viser seg å være mer enn robust til å tåle forflytningen.

Også denne utgivelsen, der Perahia igjen går i kompaniskap med strykerne i «Academy of St. Martin in the Fields», har mye å by på. Så desidert mest i Perahias eget spill, som får musikken til å danse.

Orkesteret, derimot, er mer tungrodd, og parerer ikke utspillet fra pianokrakken. I sum får klangen en tyngde som kler deler av musikken. Men det er mye soloklaver her, som roper etter lettere gevanter å bevege seg i.