POPULÆR: Haruki Murakami er en svært populær forfatter, både i hjemlandet Japan og i Norge. Nå er de to første bindene av suksessromanen «1Q84» oversatt til norsk. Foto: LARS EIVIND BONES
POPULÆR: Haruki Murakami er en svært populær forfatter, både i hjemlandet Japan og i Norge. Nå er de to første bindene av suksessromanen «1Q84» oversatt til norsk. Foto: LARS EIVIND BONESVis mer

Mursteinen som ble for lett

«1Q84» har solgt i over to millioner eksemplarer i Japan. Det betyr ikke at du trenger å kjøpe den.

ANMELDELSE: Fysisk begjær, kjærlighet, parallelle virkeligheter og forsvinning. Dette er motiver som er grunnsteiner i japanske Haruki Murakamis forfatterskap.

Så også i trilogien «1Q84» hvis to første bind nå foreligger i norsk oversettelse i en koloss på 751 sider. Boka har solgt i over to millioner eksemplarer i Japan.

Det betyr ikke at du trenger kjøpe den.

Salander og Dexter
Det begynner lovende og besnærende med den 30 år gamle Amomame som er på vei til et viktig jobboppdrag, men som forsvinner ned i en parallell verden, via en branntrapp, i slags Alice in Wonderlandsk exit fra den ordinære verden. Amomame fremstår som en slags hybrid mellom Lisbeth Salander og seriemorderen Dexter fra den amerikanske tv-serien. Hun dreper menn som hater kvinner, menn som fortjener det fordi de har misbrukt, eller står bak systematiske overgrep.

Foruten å være lønnet morder, er Amomame kampsportinstruktør, og hun har et tydelig begjær etter fysisk omgang med menn, et begjær som likevel ikke kan temme den ensomme lengselen etter en tiårig gutt hun en gang holdt i hånden i skolegården.

Ensomt liv
Mer interessant fremstår beretningen om matematikklæreren Tengo. Også han lever et ensomt og stillestående liv, hvor begjæret ukentlig mettes av møtene med en gift elskerinne. Ellers er han fornøyd om han får pleie sine daglige rutiner og avslutte kvelden ved å lese en god bok.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mursteinen som ble for lett

En slik tilværelse må selvsagt rikosjetteres i Murakamis regi. Tengo får i oppdrag å være ghostwriter for en spesiell bok, forfattet av en ikke mindre spesiell 17-åring, hvis litterære historier er preget av traumatiske opplevelser i en esoterisk sekt. Det er denne beretningen som etser seg mer og mer inn i livene til de to hovedkarakterene, Amomame og Tengo - som altså har møttes i barndommen, og som drives av en stadig større lengsel mot hverandre.

Uforløst kjærlighet
Lenge fungerer romanen godt. Særlig fordi komposisjonen surfer på byttet i fortellerperspektiv, og det er lett å bli fenget av Tengos nærmest mystiske samarbeid med den enigmatiske 17-åringen - som blir en stor kultsuksess, og som selvsagt også forsvinner - slik Murakamis karakterer har for vane å gjøre.

Etterhvert blir beretningen noe langdryg, og Murakami drøvtygger på overnaturlige elementer som snart oppleves som for outrerte. Et eksempel er de 60 centimeter lange skapningene «little people» som traver ut av kjeften på en geit. Også den uforløste kjærlighetshistorien mellom Tengo og Amomame blir for løst skissert, og for banalt fundert til at det fungerer som en narrativ motor i romanen. Da står vi igjen med en rekke løse anslag som aldri blir av et Orwellsk 1984-kaliber, slik den parafraserende tittelen kunne gi bud om.

 
Dårlige sexskildringer
Boka skjemmes også av en overdose tragisk dårlige sexskildringer, det er liksom ikke måte på hvor mange utløsinger leseren skal være litterært vitne til.

Her er Murakami mer på husmorpornonivå: «Penisen hans var i ferd med å gi seg til kjenne og våkne. Den gjespet og strakte seg, løftet på hodet, og ble langsomt hardere. Tilslutt var den fullstendig og uforbeholdent erigert som seilet på en seilbåt når den spennenes opp av en heldig og jevn nordvestlig vind.»

Göteborgs-posten nevner Nobelprisen i forbindelse med denne romanen, det blir i alle fall ikke for de erotiske passasjene.