Muse har stålkontroll

... men overbeviste likevel ikke helt i Bergen.

I DAGSLYS: Muse og frontmann Matt Bellamy leverte virtuose fremføringer og et forrykende sceneshow, men måtte slåss mot de halvfulle tribunene på Brann stadion. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix
I DAGSLYS: Muse og frontmann Matt Bellamy leverte virtuose fremføringer og et forrykende sceneshow, men måtte slåss mot de halvfulle tribunene på Brann stadion. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpixVis mer

KONSERT: Muse hadde det ikke bare enkelt på scenen på Brann stadion i går kveld. Arenaen var badet i et dagslys som viste bare alt for tydelig at det ble tynnere i rekkene av publikum lenger unna scenen, og at det var tomme områder på tribunen bak.

Det var ikke akkurat lite folk, og det var ikke det at den britiske trioen ikke leverte varene. Men den ambisiøse stadion-turneen deres synes likevel å tale om at bandet ikke lenger er på vei oppover, men snarere klamrer seg fast på toppen av haugen.

Muse skal virkelig ha for innsatsen, likevel.

Tidlig bølgetopp Konserten åpner bokstavelig talt med et bang når en enorm ildkule blir fyrt av over hodene på publikum. Samtidig entrer Muse scenen og slår åpningsakkordene i «Supremacy». Foran scenen er det tross alt tjukt med folk, og det koker. Det er en vanvittig vegg av lyd de produserer fra scenen, mens effekten forsterkes av et heftig lysshow og flere pyroeffekter.

Teknisk er det ikke noe å utsette verken på produksjonen eller trioens ferdigheter. Det er samspilt og klokkerent, og Muse briljerer med sitt musikalske talent.

Tredjelåta «Plug in Baby» er et av de første høydepunktene, og snart følger konsertens helt klart beste periode. «Knights of Cydonia» fremføres for et ekstatisk publikum, før frontmann Matt Bellamy setter seg foran pianoet og leder an det som kanskje var kveldens beste låt, «Sunburn».

Pianosoloen fremføres så treffsikkert og storslagent at det ikke ville overraske meg om andelen personer i publikum uten gåsehud var i mindretall.

At det er «Hysteria»  og «Feeling Good» de følger opp med, skader ikke. Men derfra, selv om Muse egentlig ikke mister verken grepet eller publikum, når konserten aldri den samme høyden igjen.

Mindre treffsikkert Neste uke skulle Muse spille på Ullevål i Oslo, men konserten ble flyttet til Telenor Arena fordi de ikke solgte nok billetter. I Bergen har de kamuflert den litt suboptimale forsamlingen ved å sette den enorme scenen midt på langsiden av stadion. Scenen brer seg ut mot sidene og sprerrer i effekt av halve området.

Det er selvfølgelig ingen tvil om at Muse er store, men de har kanskje mistet noe av den litt uslipte røffheten som appellerte så veldig med album som «Origin of Symmetry» (2001) og «Absolution» (2003).

Det dabber litt av i konserten når de henter frem låtene «Follow Me» og «Liquid State» fra sisteplata. Førstnevnte føles som et resirkulert sammensurium av ting som har fungert for bandet tidligere, mens «Liquid State» - som synges av bassist Christopher Wolstenholme - mangler noe av den dynamikken og originaliteten som gjør Muse så spesielle på sitt beste.

«Madness» fra samme plate er et lite høydepunkt igjen, men det er ikke noe jeg sitter igjen med bakoversveis av.

Robotdans Etter hvert som Muse går av og på scenen både en og to ganger, inkludert et klesskift, blåses liv i konserten igjen på tampen.

En flere meter høy robot med lysende røde øyne danser til Skrillex-inspirerte «The 2nd Law: Unsustainable», mens flammene igjen står høyt over stadion. Showet er unektelig fornøyelig, og den dubstep-aktige låta gjør seg langt bedre live enn på skiva.

Muse runder av med det som skal være sikre hits, med «Supermassive Black Hole», «Uprising» og til sist, selvfølgelig, «Starlight».

Men fortsatt er det forholdsvis lyst på stadion, og akkurat litt for tynt i rekkene. Det er rett og slett ikke så overveldende som man føler det burde, selv om Muse kommer langt på vei med virtuose fremføringer av sine fengende låter, og et sceneshow som skal godt gjøres å matche.