Muse

Ambisiøst møte mellom tidlig Radiohead og Queens «A Night At The Opera».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Britisk rock post-britpop har i første rekke handlet om Radiohead og deres musikalske småsøsken. Mens Coldplay omfavnet de mer lavmælte sidene ved Thom Yorke & co. på fjorårets millionselgende «Parachutes», kastet Muse seg over alle de tunge riffene fra «The Bends» på sitt debutalbum «Showbiz».

På oppfølgeren «Origin of Symmetry» har Muse i tillegg plukket med seg Radioheads progressive tilbøyeligheter i full skala. Frontfigur og låtskriver Matthew Bellamy sparer sjelden på konfekten; barokke pianoinnslag, synthkaskader og strykere mikses sammen med blytunge gitarriff og klassisk-inspirerte, angstfylte vokalpartier («Space Dementia» har et nifst Jeff Buckley-ekko over seg), og ender opp nærmere Queens «A Night At The Opera» og Smashing Pumpkins' «Mellon Collie»-dobbeltalbum enn «OK Computer».

Muse blir av og til for ambisiøse og pompøse for sitt eget beste i sitt forsøk på musikalsk staurbæring - talende nok er sistesporet titulert «Megalomania» - men når det klaffer, som på den heseblesende «Plug In Baby», er det bare å la seg overkjøre av dette mektige rockmaskineriet av en trio.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer