Muse

Ambisiøst møte mellom tidlig Radiohead og Queens «A Night At The Opera».

Britisk rock post-britpop har i første rekke handlet om Radiohead og deres musikalske småsøsken. Mens Coldplay omfavnet de mer lavmælte sidene ved Thom Yorke & co. på fjorårets millionselgende «Parachutes», kastet Muse seg over alle de tunge riffene fra «The Bends» på sitt debutalbum «Showbiz».

På oppfølgeren «Origin of Symmetry» har Muse i tillegg plukket med seg Radioheads progressive tilbøyeligheter i full skala. Frontfigur og låtskriver Matthew Bellamy sparer sjelden på konfekten; barokke pianoinnslag, synthkaskader og strykere mikses sammen med blytunge gitarriff og klassisk-inspirerte, angstfylte vokalpartier («Space Dementia» har et nifst Jeff Buckley-ekko over seg), og ender opp nærmere Queens «A Night At The Opera» og Smashing Pumpkins' «Mellon Collie»-dobbeltalbum enn «OK Computer».

Muse blir av og til for ambisiøse og pompøse for sitt eget beste i sitt forsøk på musikalsk staurbæring - talende nok er sistesporet titulert «Megalomania» - men når det klaffer, som på den heseblesende «Plug In Baby», er det bare å la seg overkjøre av dette mektige rockmaskineriet av en trio.