Museer - uten betydning?

«Et museum som legger hovedvekt på teknikk, lyd, skrift og bilder kan egentlig erstattes av et hvilket som helst 'kultursenter' eller 'opplevelsessenter'.»

Da Arkeologisk Museum i Stavanger for tredje gang avholdt en nordisk museumsfestival med utstillingen som tema, ble festivalen kun omtalt i Stavanger-pressen. Festivalledelsen sendte ut pressemelding og henvendte seg personlig til kulturredaktører i hovedstadsavisene. Ingen respons. Festivalen hadde deltakere fra Nordens største museer, deriblant nylig ansatte unge og driftige direktører. Dette hadde vært en anledning til å treffe dem alle på en gang og få vite om deres tanker om museene på 2000-tallet. Ca. 30 utstillingsideer ble presentert, og det ble utdelt flere priser. Ikke overraskende gikk hovedprisen, Fugl Fønix, til Sverige, der museene har en helt annen posisjon enn i Norge.

Noen dager etter at Den Tredje Nordiske Museumsfestivalen var over, ble det avholdt en litteraturfestival i Stavanger. Den ble omtalt i avisene, vist på fjernsyn og behandlet i kulturprogrammene i NRK. Det kan sikkert finnes grunner til at pressefolk synes litteratur er mer interessant og spennende enn museumsutstillinger. Men det kan også skyldes en norsk tradisjon. La oss se litt på fenomenet «Det norske museum»: Norske museers historie er folkets historie. Vitnesbyrd om aristokrati og borgerskap er egentlig få. Kunstindustrimuseene presenterer først og fremst kunsthåndverkerne, og Nasjonalgalleriets norske kunst er skapt av malere som for en stor del kom fra allmuen. Universitetets Oldsaksamling viser gjenstander fra mennesker som alle nordmenn med opphav i Bygde-Norge regner seg som etterkommere av. Etter hvert som tallet på museer har økt, er Norge blitt et museumsland der gjenstandssamlinger finnes i hver bygd. Alle betegnes museum og alle har en utstilling som er tilgjengelig for publikum. I den første etableringsperioden var museene et bidrag i kampen for selvstendighet, og etter 1905 ivret både samlere og publikum etter stadig å finne bevis på Norges ærerike fortid. Museene ble en helligdom på linje med kirken og banken og fikk tidlig posisjon som nødvendige ledd i dannelsen, som læresteder, like selvfølgelige og kjedelige som skolen og litterære klassikere. Utstillinger skulle ikke anmeldes, bare omtales med velvilje. Dessuten var de permanente.

Norge har aldri hatt en utdannelse som tar sikte på museet som arbeidsplass. De første samlerne var ofte skolelærere og snekkere, noe vi har mange eksempler på. Den største av samlingene ble grunnlagt av en tannlege. Etterhvert ble kunsthistorikere og historikere ansatt som ledere av de største museene og tilførte dem vitenskapelig tyngde. Men det skjedde bare på museer som Maihaugen, Norsk Folkemuseum og universitetsmuseene. Først i løpet av de siste førti årene, og særlig etter innføringen av den nye økonomiske støtteordningen i 1975, ble det ansatt folk med kulturfaglig utdannelse i de mindre museene. Men selv om for eksempel etnologer hadde faglig kunnskap om folkemuseenes innhold, var ikke utdannelsen rettet mot det spesifikke arbeidet som museet krever. Museene skiller seg fra andre arbeidsplasser ved at de er en syntese av samfunnet. En skolelærer, for eksempel, kan ha mange og anstrengende oppgaver, men alle er innenfor samme felt. Men som eneste fagperson på et lite museum, oppdager en snart at en skal beherske alle oppgaver fra bygningskunnskap til matlaging og både kvinne- og mannshåndverk. En skal være økonomisk forstandig, være utstillingsdesigner, forfatter og omviser og ha kunnskap om gjenstandskonservering. Slik er tilstanden ved størsteparten av de omtrent 1000 museene som nå finnes i Norge.

Museumsfolk uttrykker beklagelse over at medias oppmerksomhet mangler, og diskuterer ofte og gjerne om innholdet eller presentasjonen gjør en utstilling interessant. Konferanser og kurs tar for seg utstillingsproblematikk. Stort sett er det enighet om at utstillingsformen er viktig, men de fleste mener at temaet er det viktigste. Ideelt sett er det riktig. De kulturhistoriske museene har mange viktige ting å berette. Men det er ingen selvfølge at publikum forstår at de er viktige. Det er sjelden et kulturhistorisk museum har en utstilling med et tema som får media til å spisse ører og penner. Hvis ikke temaet er sensasjonelt, hvilket det sjelden er i et kulturhistorisk museum, er det presentasjonen som må fange oppmerksomheten. Derfor kan ikke innhold og form sees løsrevet fra hverandre. Men formen, utstillingsspråket, har vært et sørgelig forsømt felt i museumsverdenen. Vi har ingen fagpersoner med utdannelse på dette området, og økonomien gir sjelden rom for å hente inn ekspertise. Eksempler på god utstillingsdesign er unntak som bekrefter regelen. Med en tiltro til at budskapet er nok til å bære utstillingen, kan ikke museumsutstillingene hevde seg i samfunnsdebatten.

For det er det det gjelder i dag. Museene skal synes i det dagsaktuelle bildet, vekke forargelse og underholde. Tidligere ble en museumsansatt sett på med kritiske øyne hvis han opptrådte i radio eller TV. I dag er det tegn på suksess stadig å bli omtalt i media. Men hvorfor legger ingen merke til museene? Vi savner offentlig omtale med gjennomgang og kritikk av utstillingene. Hvordan skal en god utstilling være og hvordan skal den bedømmes? Hvem skal anmeldelsene skrives for? Hvilket publikum henvender museene seg til?

Trass i at museologi er blitt en egen vitenskap, er terminologien mangelfull. Den som vil anmelde en kulturhistorisk utstilling, har ikke et språk som uten videre forstås både av fagfeller og publikum. En bedømmelse vil alltid være subjektiv, men bør skje innen faste rammer som både anmelder og leser kan forholde seg til. Utstillerne har ikke en norm å arbeide etter. Derfor kan vi oppleve amatørmessige utstillinger i store museer, mens et mindre museum plutselig slår til med profesjonell design. Både utstillingsansvarlige og publikum fortjener at de kulturhistoriske museenes utstillinger omtales på en seriøs og kritisk måte.

Dette er halvstore og større museers problem. Nå og da får en profesjonell hjelp av en scenograf eller en vindusdesigner - fagpersoner som vet hvordan en skaper illusjon og hva som skal til for å fange blikket. Men i museet må en ta hensyn til det autentiske som kan komme i konflikt med det estetiske og effektfulle. På scenen er gjenstandene staffasje omkring ordet, men i museet er gjenstanden sentral, noe som skiller museumsutstillingen fra alle andre medier. Et museum som legger hovedvekt på teknikk, lyd, skrift og bilder, kan egentlig erstattes av et hvilket som helst «kultursenter» eller «opplevelsessenter». Hvis museene ønsker å bevare sin egenart, være et sted der publikum kan oppleve det genuine, leddet som ennå finnes mellom betrakteren og et menneske som levde lenge før en selv så dagens lys, da må museene fremheve gjenstandens betydning. Dette kan bare gjøres gjennom en stadig forbedring av utstillingsmetodene, noe som innebærer at utgifter til utstillingsoppbygging og reklame rundt utstillingene sees som nødvendige utgifter.

Etter hvert som det stilles krav til museene om inntjeningseffekt, og en oppdager at markedsøkonomien har sneket seg innenfor dørene også i museene, da er det at behovet for oppmerksomhet innfinner seg. Plutselig er situasjonen den at museene ikke lenger er helligdommer som forvalter nasjonens historie, men er blitt underholdningssteder som må konkurrere på lik linje med film, teater, familieparker og moroland. Konkurransen er også stor med videospill og computerspill. Og hvordan skal en utstilling om strilenes liv i Hordaland på 1800-tallet konkurrere med Bruce Willis og «Die Hard»?