Museet for samtidskunst

For noen år siden, nærmere bestemt i 1995 hadde jeg endel kritiske innvendinger angående Museet for samtidskunst; innvendinger som først og fremst dreide seg om Museets innkjøpspolitikk, som etter min mening og flere andres oppfatning var altfor smal og derved lite dekkende for begrepet samtidskunst.

I den senere tid har andre, f.eks. Inger Sitter, hatt lignende innvendinger. Det er derfor all grunn til å ta saken opp på nytt. Dette også fordi innkjøpspolitikken ikke har forandret seg siden sist. Den er fremdeles like smaksbetont og forutsigelig, det er ingen stor prestasjon å forutsi hvem som blir innkjøpt og hvem ikke.

Fremdeles er det slik at et ganske bestemt utvalg kunstnere blir innkjøpt, mens andre og like gode blir utelatt, noe som selvsagt for ettertiden vil gi et misvisende bilde av norsk samtidskunst.

Det er klart at et museum for samtidskunst skal gi et mest mulig dekkende bilde av det som foregår i kunstlivet, og hvis det ikke gjøres, må man fastslå at oppgave og målsetting ikke oppfylles. Det er forskjell på et statlig museum og et privat galleri, og Museet for samtidskunst har utviklet seg mer og mer i retning av det sistnevnte - med egen stall av kunstnere som blir rikelig representert, ja, nærmest overrepresenter, mens andre går fullstendig i glemmeboken.

For ikke å bli misforstått: Jeg mener ikke at de av Museets foretrukne kunstnere er dårlige, tvert imot, de fleste er blant de absolutt beste. Jeg mener heller ikke at kreti og pleti skal kjøpes inn, det er de beste jeg snakker om.

Da denne saken sist var oppe, hadde Museet en annen direktør enn nå. Innkjøpspolitikken er imidlertid den samme. Nå er det ingen hemmelighet, i så fall en svært offentlig hemmelighet, at det er andre enn direktøren som gjør seg sterkt gjeldende - noe som forsåvidt ikke burde forbause, fra tid til annen har vi gjennom intervjuer blitt kjent med at det eksisterer en viss krise i Museets stab. Hva denne krise består i, får man imidlertid aldri vite.

Det er heller ingen nyhet at Museet etterhvert har mistet en god del respekt og prestisje blant kunstnere og publikum. Dette fordi Museet ikke har blitt det man håpet, og det bør man nå ikke lenger skyve under teppet.

Det som blir mer og mer iøyenfallende, er at innkjøpspolitikken dirigeres av hva Museets folk liker og misliker. I større og større grad fylles salene av kunst ledelsen finner behag i. Det er uten videre klart at dette er problematisk for et museum, det vil etterhvert bli forholdsvis motstandsløst, og viktigst av alt: Museet oppfyller ikke sine statuetter. Intet under at besøkstallene er lave.

For å si det rett ut: I større og større grad blir et slikt museum uten interesse for folk, og blant kunstnere er det nå nærmest likegyldig hva museet foretar seg. En slik utvikling er ingen tjent med.

Nå er enhver kritikk meningsløs hvis den ikke underbygges med konkrete eksempler. Jeg skal derfor bringe noen. Til tross for at det i visse kretser av en eller annen besynderlig grunn regnes for særlig upassende, ja, direkte udannet, å ta personlige eksempler, må jeg allikevel såre denne følsomme smak.

I mai 99 hadde jeg en stor retrospektiv utstilling i Trondheim Kunstmuseum med ca. 180 arbeider, kull og olje, halvparten av disse tilsalgs. Selvsagt innfant ingen seg fra Museet for samtidskunst, hverken før eller etter åpningen. Utstillingen var jo i provinsen, og vi vet jo alle at åndslivet stort sett befinner seg i Oslo.

Til slutt ble Museet gjort direkte oppmerksom på utstillingen. Som de fleste vil vite, fikk denne utstillingen ganske gode kritikker og meget bred omtale, den alminnelige mening var at dette var min beste utstilling hittil. Ikke så rart, det var igrunnen et livsverk. Endelig reagerte Museet, en utsending kom, Steinar Gjessing. Man ble selvsagt fylt av en viss spenning: hva nå? Men intet nå, hverken nå eller senere. Med en lett gestus ble hele greia avfeiet - uverdig, verdiløst. Og dog var det ting der som ifølge tidligere kunsthistorikere har blitt betegnet som fornyelser i norsk kunst, f.eks. kulltegninger samt en god del nye malerier. Men nei, uten interesse.

Én mann, Gjessing og dermed også innkjøpskomiteen, som altså ikke engang hadde orket å dra i retning nordpolen, avfeier hele utstillingen. Med andre ord, én mann med en ganske bestemt smak, avgjør saken. Ser ikke Museets toppledelse at dette er helt vilt. Ser man helt bort fra f.eks. personlige motsetninger, som kanskje kan prege en så viktig avgjørelse.

Hva behager, vil man si, tar Bleken seg selv så alvorlig? Ja, jeg tar meg selv så alvorlig og hva mer er, jeg tar også Museet for samtidskunst alvorlig. Utsatt for denne behandling fra Museet, en behandling som selvsagt ikke er en tilfeldighet, men like selvsagt en bevisst fornærmelse, må man reagere. Uten det, ville man miste enhver selvrespekt, og hva mer er, bare legge veien åpen for nye overgrep.

Den som er uenig i denne analyse kunne ha besøkt utstillingen «Samfunnsengasjement, politikk og hverdag 70/90», som var i Museet i sommer.

Undertegnede, som i alle disse år har blitt fremhevet som en av de vesentlige også hva samfunnsengasjement angår, glimret der ved sitt fravær. Det skal Museet ha: Når de skviser noen ut, er de konsekvente.

Men jeg taler ikke bare for meg selv, jeg har andre eksempler. Et av de groveste er tilfellet Håkon Gullvåg. De fleste kjenner navnet. På hver separatutstilling ble han tidligere innkjøpt av Nasjonalgalleriet - inntil Museet for samtidskunst ble opprettet. Etter den tid, altså i ti år, intet innkjøp. Man må uten videre si at det er forholdvis stor avstand mellom Nasjonalgalleriets og Museet for samtidskunsts smak.

De aller groveste eksempel er hans utstilling med portretter av Arve Solstad. En glimrende utstilling. Gullvåg på topp, noe han ikke alltid er, i likhet med de fleste av oss, men altså da også med portretter av en vesentlig mann i norsk presse. Men nei, uten interesse.

Nå er jeg som sagt den første til å se at Gullvåg er ujevn. Her er dog en vesentlig kunstner i norsk samtidskunst, enten man liker eller ikke, og det er dette som burde telle. Men ikke for Museet for samtidskunst. Uten interesse, Museet har all makt og myndighet. Etterhvert dessverre også en viss avmakt. Og disse eksempler er ikke de eneste. Jeg kunne ramse opp navn etter navn som alltid blir forbigått. For bare å ta noen: Arne Bendik Sjur, Per Kleiva, Kjell Nupen, Arne Hovig, Inger Sitter, Ole Sjøli, Knut Rose, Killi Olsen, Odd Nerdrum, Bjørn Krogstad o.s.v.

Man får etterhvert en mistanke om at det skal ryddes opp i norsk kunst nå, og at Museet for samtidskunst er ryddegutten. Jeg vil ikke nøle med å si at denne innkjøpspolitikken er arrogant og vitner om en usvikelig tro på egen kunstsans. Det har vært andre samfunn hvor man fra tid til annen har forsøkt å rydde opp i kunsten, hver gang med dårlig resultat.

Og dette er ikke unntagelsen, nei det er regelen. Én representant er det stort sett som besøker utstillingene og vender tommelen opp, vender tommelen ned. Ja, jeg vet selvsagt at man har møter der andre også deltar, men det er etterpå og stort sett sandpåstrøing. Det vil altså igjen si: Ett menneske med en ganske bestemt smak bestemmer hva ettertiden skal oppfatte som samtidskunst. Når man vet i hvor stor grad kunst også bedømmes etter trender, vet hvor nesten umulig det er å bedømme kunst uhildet, må man fastslå at representantens i bokstavelig forstand enstående virksomhet vitner om forbilledlig selvtillit.

Forrige gang denne saken var oppe, kunne man i Dagbladet lese et innlegg som gikk inn for Museets uavkortede myndighet, fordi man da visste hvor den eventuelle kritikk skulle rettes. Underskrevet av ti kunstnere. De fleste av disse er så absolutt blant Museets foretrukne, samt et par som håpet å kunne bli det. Nå, fem år senere, er det rørende å minnes deres tiltro til kritiske røster. Når sant skal sies, har det ikke vært mye offentlig kritikk mot Museets innkjøpspolitikk.

Og hvorfor ikke, mon tro? Jeg skal fortelle hvorfor. Det er fordi man nøler, nøler meget med å legge seg ut med Museet. Det kunne jo straffe seg, det er jo kanskje ennå et lite håp om innkjøp. Jeg vet hva jeg snakker om; før jeg startet denne debatten, ble jeg godt innkjøpt, etterpå intet. Kan det være en sammenheng? Ja, det kan. Det kan være den sammenheng at autoriteter ikke liker å bli kritisert, at de i stedet for å lytte, reagerer med å forsterke sin makt.

I årevis har vi hørt at nå må Museet få arbeidsro. Men hvor lenge skal denne arbeidsro vare? Det er vel ikke slik at man skal være livredd for å tråkke inn i Museets hellige haller? Det er klart at Museet arbeider under uverdige forhold hva arkitekturen angår. Men like klart er det at hvis Museet for samtidskunst skal bli det vi hadde håpet, må mer enn arkitekturen fornyes.

Forrige gang forsøkte jeg, riktignok forgjeves, å understreke at det ikke var noen enkeltperson jeg var ute etter. Det var og er systemet. Jeg ble møtt med vantro og raseri. Hva er det han innbiller seg? La det da være helt klart: Museet for samtidskunst er like meget min eiendom som andres, og jeg har derfor rett, ja nesten plikt, til å interessere meg for dets ve og vel. Det må nå engang bli slutt på det synspunkt at kunstneren har å bedrive sin kunst og forøvrig holde kjeft. Det har vi altfor ofte gjort.

Direktøren for Museet er ansatt på åremål. Resten av staben er ansatt på livstid. Innkjøpskomiteen vil altså sitte til pensjonsalderen. Man forstår uten videre at dette er uholdbart. På en eller annen måte burde også innkjøpskomiteen med jevne mellomrom byttes ut, noe som ikke skulle være en umulighet. Forsåvidt var det bedre den gangen kunstnerne også satt der, da ble det ihvertfall fornyelse hvert tredje år, noe som tok slutt fordi man bl.a. argumenterte med at slik var det ikke i utlandet. Som om det er noe argument. Det finnes eksempler, nettopp fra utlandet, på museer der folk har bestemt altfor mye fordi de satt altfor lenge.

Hvorom allting er, det jeg her har skissert opptar norske kunstnere og det er uklokt om Museet ikke tar det alvorlig. Men det er selvsagt mulig at dette mønster nå er såpass sementert at det vil fortsette omtrent til evig tid. Stilt overfor denne mulighet, blir man fylt av én følelse: avmakt. Og nettopp denne følelse av avmakt er det som har drevet meg til å skrive dette.