Museet for savnet kunst

«Kunstnapping» har de samme fordeler som kidnapping, men ikke de samme ulempene

PÅ EN LISTE

over verdens største kunstmuseer, ville «Museet for savnet kunst» ligget nesten på topp. Dette tenkte museet som utelukkende skulle inneholdt stjålne malerier og tegninger, ville blitt like gedigent som Louvre. Blant museets skatter ville vi funnet 551 verker av Picasso, 43 av van Gogh, 174 av Rembrandt og 209 av Renoir. Vermeer ville vært representert, Caravaggio, van Eyck og Cézanne. Etter søndagens tyveri fra Munch-museet i Oslo ville museet fått to nyanskaffelser, Edvard Munchs «Skrik» og «Madonna».

Det er ikke første gang et berømt Munch-bilde har forsvunnet. I 1994, på selveste åpningsdagen for OL på Lillehammer, ble en annen, men like verdifull, versjon av «Skrik» stjålet fra Nasjonalgalleriet i Oslo. Den gang stakk tyvene av med en utgave av «Skrik» - Munch kom stadig tilbake til temaene som hjemsøkte ham - som eksperter på det åpne markedet verdsatte til omkring 600-700 millioner kroner.

HVEM VILLE

finne på å stjele et bilde med så høy gjenkjennelsesfaktor? Når noen tyver tar et mesterverk som er for berømt til at det kan selges åpenlyst, som da «Mona Lisa» ble stjålet i 1911 eller Vermeers «Konserten» i 1990 eller Leonardo da Vincis «Madonna av garnspinneren» i 2003, antyder politifolk litt vagt at en eller annen mystisk person har bestilt tyveriet for sin egen fornøyelses skyld. Et eller annet sted tenner Dr. No eller Thomas Crown en sigar og lener seg tilbake for å beundre maleriet som er skjult for resten av verden og heretter bare eksisterer for hans øyne.

Sånn er det ikke. Hvor nå enn «Skrik» måtte befinne seg, så er det nesten hundre prosent sikkert at det ikke er i en eller annen milliardærs private galleri. Bortsett fra på film er tyver sjelden kunstkjennere. I en typisk kunsttyvs øyne er det mest blendene kunstverk ganske enkelt en pengeseddel verdt flere hundre millioner kroner, som henger på en dårlig sikret vegg.

De som stjeler har som regel tenkt forbløffende lite gjennom hvordan de skal få gjort kunsten om til penger. I mine intervjuer med kunsttyver snakket de overfladisk om «arabiske sjeiker» og «sør-amerikanske narkobaroner» som sikkert ønsker å kjøpe en van Gogh til spottpris.

Tyvene vet også at et bilde ikke trenger å komme til overflaten for å bli verdifullt; det kan selges på svartebørs i underverdenen. Fire år etter at det var blitt stjålet i Dublin, dukket et maleri av Gabriel Metsu opp i Istanbul. Det ble funnet i hendene på en tyv som forsøkte å bytte kunstverket mot et parti heroin.

Krav om løsepenger er en annen mulighet. «Kunstnapping» har de samme fordeler som kidnapping, men ikke de samme ulempene. Ingen trenger å gi mat til et stjålet maleri eller sørge for at det holder munn. Og skulle politiet få teften av skjulestedet, er det alltid mulig å kaste et maleri i en søppelkasse.

Spillet er såre enkelt, og tyvene er opportunister. Museene vil alltid være sårbare fordi deres oppgave er å vise fram sine skatter til så mange mennesker som mulig. Bankene kan gjemme sine penger i underjordiske velv og beskytte dem med væpnede vakter uten at noen protesterer. Sammenlignet med selv mindre og beskjedne banker er mange av verdens beste museer, spesielt i Europa, like åpne som et gatemarked.

HELLER IKKE POLITIET

er spesielt interessert i stjålne malerier. For dem smaker kunst av kultur og er derfor noen suspekte greier. Også publikum synes det er best at politiet fokuserer på «ordentlige» forbrytelser i stedet for på stjålet kunst. Uløste voldssaker er skandaler, forsvunne malerier er mysterier.

Med fristelser på alle kanter og uten særlig risiko for straff, er det ikke til å unngå at tyvene vil slå til igjen - og igjen. Få saker får en lykkelig utgang. Nitti prosent av kunstverkene som blir stjålet, blir aldri funnet. Det eneste lyspunktet er at de mest berømte maleriene, som er vanskeligst å få solgt, har størst sjanse for å komme til rette og tilbake på plass.

For kriminelle er tåper, noe «Skrik»-tyveriet i 1994 viste. Etter et forsøk på å selge bildet tilbake til Nasjonalgalleriet, ble tyvene lurt i en felle. En agent fra Scotland Yard, som uttga seg for å være representant fra den amerikanske stiftelsen The Paul Getty Foundation, sa seg villig til å betale hva som helst for å få tilbake maleriet og dele det med resten av verden.

La oss håpe at tyvene ikke er blitt smartere i løpet av det siste tiåret.

© New York Times,

norsk enerett Dagbladet

Oversatt av Marit Jahreie