ARoS Kunstmuseum i Aarhus ble innviet i april 2004. Med sine 17.700 kvadratmeter over ni etasjer er det et av Nordeuropas største. Foto: ARoS
ARoS Kunstmuseum i Aarhus ble innviet i april 2004. Med sine 17.700 kvadratmeter over ni etasjer er det et av Nordeuropas største. Foto: ARoSVis mer

Debatt:

Museet som brutalkapitalist

ARoS, et av Danmarks rikeste museer, går i teten for en uverdig og brutal kapitalisme der kunstneren blir gjort til museets ulønnede slave. De har faktisk råd til de små midlene det er snakk om.

Meninger

Det blåser opp til storm rundt kunstmuseet ARoS i Danmark. Museet, som ligger i Århus på Jylland, er at av Danmarks største og rikeste. Direktøren Erlend Høyersten tar ut en lønn på 150.000 kroner i måneden – bare så vidt under den gjennomsnittlige årsinntekten til en dansk kunstner. Museet får 25 millioner i offentlig støtte og 41 millioner i bidrag fra sponsorer og fond. I 2017 hadde de et overskudd på to millioner.

Pontus Kyander.
Pontus Kyander. Vis mer

ARoS er kjent for spektakulære innkjøp av store kunstverk fra store kunstnernavn. Olafur Eliasson, Bill Viola, Pipilotti Rist, Elmgreen og Dragset og Thomas Schütte har alle permanente installasjoner på museets grunnplan. I samlingene står opplevelsene så tett at selv den mest hardbarka kunstkjenner kan føle seg overmettet. Museet går bevisst i teten for en Disneyfisering av kunsten, med publikumsmaksimering som et av målene museet er åpent om i offentligheten.

Men av museets ressurser er det svært lite som kommer kunstnerne til gode, i hvert fall de kunstnerne som er mest avhengig av å bli utstilt. ARoS betaler «av prinsipp» ikke honorar til kunstnere, sier museets sjefskurator Lise Pennington. «I prinsippet betaler vi alltid, hvis det er avtalt», legger direktøren Høyersten til. Av dette kan vi forstå at kjente kunstnere kan få godt betalt, mens mindre kjente kunstnere – i beste fall – bokstavelig talt må nøye seg med en lysestake.

Grunnen, ifølge ARoS, er at kunstnerne «bare låner ut» verkene sine til utstillingene. Museet «designer» utstillingene, og kunstnere trenger bare å godkjenne utstillingsplanen, sier Pennington. Selv lurer jeg på hva som er verst, grådighet etter penger eller grådighet i erkjennelsen av hva en utstilling innebærer av arbeid, tid og engasjement for de enkelte kunstnerne.

Utstillinger er ikke, og skal ikke være, noe som «disaines» uten avgjørende bidrag fra kunstneren. Slik er det heller ikke på ARoS. Kunstnere som har utstilt der, vitner om dette.

Kunstneren Tove Storch forteller at «ARoS fikser ikke alt sammen. Jeg installerte verket i museet selv.» Kunstnerduoen Hesselholdt & Mejlvang beskriver for Radio24syv hvordan nyproduksjonen til utstillingen deres – naturligvis – førte til omfattende arbeid. Radiokanalen har fulgt opp ved å snakke med flere andre kunstnere, som alle sier det samme.

Hardt presset i et intervju i Radio24syv forklarer Høyersten at «hvis en kunstner vil utstille på ARoS, så forhandler man. (…) Hvis du som kunster kommer til ARoS og ikke er tilfreds med det vi legger fram, så er du i din fulle rett til å forhandle. Det er hele tiden en vurderingssak. Og hvis du mener at markedsverdien din er høyere enn det vi mener, så kan du forhandle. Det er sånn ting fungerer. Ikke bare i kunstverdenen, men også alle andre steder.»

Nei, Høyersten. Det er slett ikke sånn det fungerer i et rimelig arbeidsmarked. Problemet er at et av Danmarks rikeste museer går i teten for en uverdig og brutal kapitalisme der kunstneren blir gjort til museets ulønnede slave. ARoS har faktisk råd til de små midlene det er snakk om, og ikke bare en lysestake fra museumsbutikken. For betale gjør man, og attpåtil mye, men bare til dem som har «markedsverdi».

Oversatt av Bjørn Berge