MuseMusekalsk middelvei

Varierende resultat fra pompøse rockere.Quart-aktuelle Muse kaster en del av sin musikalske ballast over bord på sin nye plate. Til glede for radio og mulig forargelse for fansen.

CD: «You will burn in hell for your sins - you must pay for your crimes against the Earth», heter det i den ouverture-aktige åpningen «Take a Bow». Matt Bellamys barokke og pretensiøse megarock har gjort mang en kritiker svett i armhulene og den britiske trioen har måttet tåle mye pepper. Litt ufortjent.

Famlende

Selv om Bellamys dårlig kamuflerte forkjærlighet for Thom Yorkes bevrende sang og gjengens lite blyge krafsing i arrangementkofferten til Brian May og Queen, har bandet likevel samlet influensene til et uttrykk som står godt på egne bein.«Black Holes & Revelations» er smått famlende. Det er liten tvil om at gjengen tidvis har kastet en del musikalsk ballast over bord for å manøvrere seg lettere inn i det brede lag. «Starlight» og «Invincible» er betydelig mindre progressive enn det vi er vant til fra den kanten og i slike øyeblikk, blir Bellamys lite diskré vokalbruk bare enerverende.

Radiopoeng

Singellåta «Supermassive Black Hole» høres innledningsvis ut som Marilyn Manson covrer Depeche Mode. Ikke nødvendigvis et kvalitetstegn, men den scorer radiopoeng på sitt umiddelbare refreng.«Absolution» (2003) viste et mer gitarorientert og tyngre Muse. På «Black Holes & Revelations» er de mest progressive og rocka innslagene lagt til siste halvdel.

Artig innfall

Det er også her vi finner platas beste øyeblikk. Østeninfluerte og strykertunge «City of Delusion» er et artig innfall i all sin orkestrerte galskap. I «Knights of Cydonia» får Queen-ekstravagansaen brynet seg på Clint Eastwood-estetikk og ville vesten. Festlig. «Black Holes & Revelations» har absolutt sine stunder, men blir noe intetsigende når bandet legger seg midt i veibanen.