Museum eller by?

«De som ikke lærer av fortida, er redningsløst fortapt til å gjenta den.»

Sagt av den amerikanske filosofen George Santayana, formidlet av forsker i Norsk institutt for by- og regionforskning, Ragnhild Skogheim, under seminaret «Byutvikling og bevaring» i Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus' regi. Andre foredragsholdere var blant andre Oslos byantikvar, Hans Jacob Hansteen, og Tore Langgaard fra Plan- og bygningsetaten, der han er søker til direktørstillingen. I dag møter han til andre gangs intervju.

  • Selv om spørsmålsstillingen under seminaret først og fremst handlet om hva man skal bevare, hvordan og hvorfor, ble også byplansjefstillingen berørt. Skogheim påpekte at like viktig som å framheve at en byplansjef «må være visjonær», «være arkitekt» og «tenke helhetlig», er hva slags kunnskaper og kompetanse om befolkningslære, livsstil og sosiale prosesser planleggingen bør basere seg på. Med andre ord, hvor viktig det er å trekke inn andre fagmennesker i byplanlegging, som sosiologer, geografer, statsvitere og psykologer.
  • En by vil alltid bestå av gammel så vel som ny arkitektur, og i avgjørelsene om hva som er verneverdig, er det konstant vanskelige valg. Prosessen tar lang tid. Imens arbeider tida for byggherrer som vil rive i økonomisk hensikt. Noen lar bygninger bevisst forfalle, slik at restaurering skal bli umulig. Mens andre går enda lenger og slipper gravemaskinen til i ubevoktede stunder, slik det nylig skjedde i Tromsø. Saken endte med kraftige bøter, større enn det noen gang er utstedt i Norge. Denne gang skulle det statueres eksempler på at man ikke kan spekulere i bøter så lave at de likevel inntjenes gjennom nybygg.
  • Byantikvarenes overordnede mål i kulturminneverning er å unngå å fjerne genuine historiske spor. I Oslo, som i kraft av bygninger og transportanlegg er det største kulturminne og kulturmiljø i Norge, er kulturminnepolitikken i dag uryddig, ifølge byantikvar Hans Jacob Hansteen. Han står foran problemfylte oppgaver.
  • Samtidig påpeker forsker Skogheim at vernemyndighetene også bør være djevelens advokat i forhold til egne normer. Byen må ikke bli et museum, men et sted der man kan bo og utfolde seg, der også 90-åras arkitektur får sette spor. Også et problem den nye byplansjefen skal takle.