Bildet er fra Dagbladets valgbod i fjor f.v. Marie Simonsen og Bjørnar Moxnes.  «Aps Jette Christensen, SVs Kirsti Bergstø og Rødts Bjørnar Moxnes tok invitasjonen vår på alvor. Vi er uenige med alle tre, og de er uenige med oss, men diskusjonen var i alle fall seriøs», skriver kronikkforfatterne. .  Foto:Thomas Rasmus Skaug
Bildet er fra Dagbladets valgbod i fjor f.v. Marie Simonsen og Bjørnar Moxnes. «Aps Jette Christensen, SVs Kirsti Bergstø og Rødts Bjørnar Moxnes tok invitasjonen vår på alvor. Vi er uenige med alle tre, og de er uenige med oss, men diskusjonen var i alle fall seriøs», skriver kronikkforfatterne. . Foto:Thomas Rasmus SkaugVis mer

Museumsvokteren Marie

Simonsens forsøk på kåseri bekrefter viktigheten av prosjektet vårt.

Meninger

Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen er ett av våre feministiske forbilder. Vi er naturligvis ikke enige i alt hun står for, men Simonsens mangeårig innsats for kvinnesaken står det respekt av.

Det er derfor trist lesning når hun som har vært et forbilde for oss opptrer såpass fordomsfullt i sin omtale av prosjektet vårt. For dette er ikke forbildet Marie Simonsen. Det er ikke feministen Marie Simonsen. Dette er museumsvokteren Marie Simonsen.
«Det er ikke lett å finne på nye sannheter når de gamle fortsatt gjelder.»

Dette er i og for seg ikke overraskende lesning. Simonsen er og blir en statsfeminist. Hun tror på strukturer, hun er positiv til kvotering, for pappaperm, og hun er ihuga forkjemper for sexkjøpsloven.

Dette visste vi allerede. Intet nytt under solen.

Det vi ikke visste er hvor overflatisk hun er med fakta. Det er åpenbart at Marie Simonsen ikke har lest boka vår. Det er fullt mulig å lese det ovennevnte sitatet som «de gamle vet best». Og vi som trodde feminismen skulle avskaffe gubbeveldet, ikke adopteres av kvinner.

 «Tøff og feminin på en gang, det er ikke dårlig. Det har ingen feminister vært før dem. I hvert fall ikke siden i går, da de også skulle være blide og sexy.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvor har Marie Simonsen dette fra? På hvilken side, i hvilken bok eller avis, i hvilken flate har vi noen gang sagt dette? Er det vårt blonde hår? Bør vi slutte å smile til fotografen? Kan vi snakke sak og ikke person?

«Det alle kan enes om er at feminismen i hvert fall ikke må være stygg og gammel. Den må i det minste være behagelig å se på.»

Igjen, hvor har Simonsen dette fra? Når og hvor har vi har vi sagt dette? Til hvem og under hvilke omstendigheter? Ingen steder. Det avslører bare hennes forutinntatthet.

«Tabloidjournalistikken er avhengig av å dyrke stereotypiene», sa Simonsen under stemmerettsjubileet i fjor. Selv spiller hun bevisst på stereotypier om unge kvinner på høyresiden. Hun bruker hersketeknikker. Selvfølgelig må vi spille på utseendet vårt. Vi har ingenting å komme med. De gamle vet best.

«Jeg har en liten innvending mot den nye feminismen, og det er at den trekker med seg alt det gamle rælet fra feminister før dem. Fortsatt skal vi ha diskrimineringsvern, foreldrepermisjon og subsidierte barnehager.»

Her er vi faktisk helt enige med Simonsen, tross hennes forsøk på ironi. Vi er ikke for å bygge ned velferdsstaten, selv om det ville passet godt inn i karikaturen hun tegner av oss. Tvert imot, vi er barn av velferdsstaten. Det vi gjør er å påpeke områder hvor vi ønsker en justering: Avskaffe mødre- og fedrekvoten, ja. Fjerne sexkjøploven, så absolutt. Og vi vil gå bort fra enhver form for kvotering i arbeidslivet (vi vil nemlig ikke bli leid av mamma inn i styrerommet).

Det vi gjør er å invitere til en saklig, informert debatt om disse temaene. Aps Jette Christensen, SVs Kirsti Bergstø og Rødts Bjørnar Moxnes tok invitasjonen vår på alvor. Vi er uenige med alle tre, og de er uenige med oss, men diskusjonen var i alle fall seriøs.

Men museumsvokter Simonsen er ikke klar for noen seriøs diskusjon, til tross for at hun som politisk redaktør er forvalter av det frie ord.

«I den nye feminismen er verden valgfri, rik og vakker», skriver hun.

Slike karikaturer fungerer sikkert bra på Twitter. Men har hun fått med seg at vi også har kapitler om temaer som kvinner i utlandet, klima og miljø, kjønn og kultur? Eller at vi er forkjempere for retten til fri abort? Nei, så klart ikke. Vi er jo tross alt bortskjemte pappajenter, som mener at det er viktigere å ta seg godt ut enn å bli tatt på alvor.

Det ironiske er at Simonsen, gjennom sitt forsøk på kåseri, bare bekrefter viktigheten av prosjektet vårt. Det er på tide at kvinner og menn, i alle aldre, av alle typer bakgrunner, yrker og politisk farge, tar feminismen videre — og ut av hendene til museumsvokterne.

Det er dette som er den nye feminismen, og vi trenger verken tilgivelse eller tillatelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook