Museumsvokterne

I DEN PÅGÅENDE debatten om Nasjonalgalleriet er det påtakelig hvor sterkt det argumenteres for at et nasjonalt kunstmuseum først og fremst bør arrangeres etter hevdvunne, kronologiske prinsipper. Sannsynligvis springer dette ut av den oppfatning at et museum først og fremst skal ha en pedagogisk funksjon som skal bibringe en bedre forståelse av kunsten. Men kunne det være at en slik tilnærming også kan bli en barriere mot kunstopplevelsen? Kanskje kommer ikke alle til kunsten for å lære. Kanskje kommer mange rett og slett for å oppleve.

La oss oversette Nasjonalgalleriets problemstilling til Historisk museum, hvor den kronologiske organisering - den som starter med steinalderen og ender i vår egen tid - selvsagt vil være den pedagogisk korrekte. Men gir vi ikke historien en ny og interessant dimensjon ved å plassere fenomenene side om side? For eksempel neandertalermannen ved siden av mennesker fra vår egen tid. Eller bronsealdersmykket ved siden av et smykke fra det 21. århundre. Eller interiøret fra et 1800-talls arbeiderkjøkken sammen med en dagligstue fra vår egen tid. Altså en komparativ organisering, hvor vi ser kunsten og historien på tvers - istedenfor på langs. Erkjennelse isteden for gjenkjennelse. Det uventede fremfor det velkjente.

MEN ET NASJONALGALLERI innehar en helt særegen plass i vår kultur, vil de samme tradisjonalistene hevde. Men: Kunne en ikke med like stor rett hevde at det er på tide at museene slutter å være museer - at de isteden blir møtesteder hvor kunsten bringes inn i det 21. århundre og tar opp konkurransen med andre uttrykksformer i vår flimrende og mangfoldige tid. Når enkelte reagerer så sterkt på Nasjonalgalleriets nyorganisering, kan forklaringen være at deres indre bilde av et nasjonalgalleri - og museet slik det faktisk fremstår i dag - ikke lenger stemmer overens. Kanskje er det da deres egne forestillinger som trenger en oppjustering.