Musikal light

«Et musikalsk hjernespinn» kaller Det Norske Teatret sin villfaring, som for all del ikke må framstå som noen musikal. Og her passerer slagrammete Antons liv som revynummere nesten uten rød tråd spunnet rundt Jan Eggums viser. Uansett hva man foretrekker å kalle det, er resultatet syltynt teater.

musikal

JAN EGGUM, ERLEND LOE OG MARIT MOUM AUNE
«Antons villfaring»
Det Norske Teatret

Nytt, norsk musikkteater som spinner i løs luft.

Om opphavsmennene Eggum og Loe igjennom hele forestillingen avslører sin manglende fagkunnskap og erfaring, og mye svært ofte går på tomgang, er det slett ikke bortkastet å tilbringe en vårkveld på Det Norske Teatret. Her er et støtte- og hjelpeapparat kontinuerlig i sving både bak og på scenen som ikke sparer seg et øyeblikk.

Anført av regigeneral Marit Moum Aune med hennes aldri sviktende blikk for hva som kreves av praktisk scenisk fantasi.

Koreograf Hege Tvedts håndfaste humor når det gjelder å videreutvikle både personer, situasjoner og miljø får temperaturen opp når Jan Eggums sentimentalitet er på det seigeste, og John-Kristian Alsakers scenografi konkretiserer mesterlig Loes løsrevne og luftige assosiasjoner. Over scenen svever frie flak farget av livet som utspilles på et speil av et scenegolv.

Kostymene til Ingrid Nylander er både lekne og avslørende, og gir liv til endimensjonale figurer som skuespillerne på sin side redder med overdoser av scenisk fantasi, ironi og poesi.

Orkestret (i legefrakker) deltar også i spillet på scenen, og skaper liv og røre fra sin kant når det trengs, og vakker musikk når Eggums melodier er på det mest sårbare.

Beretningen om gamle Antons tilbakeblikk fra sykesenga, ofte i dialog med sitt yngre jeg, spilles tett og fint mellom Svein Erik Brodal som slagpasienten og Erland Bakker som Anton som ung.

La gå at dette slett ikke utgir seg for noe psykologisk skjebnedrama. «Det er kaotisk. Eg lurar på om eg skal døy, og om eg har levd,» sier Anton, men mennesker og møter forutsetter mer forpliktende innsikt enn dramatiker Loe byr på.

Vi kan le lenge av fantasifulle, nærmest absurde assosiasjoner og gripes av fine sangnummere, men tomgang gjør en til slutt både sulten og trett.

Når har heldigvis Det Norske Teatret Monica Hjelle, Bjarte Hjelmeland, Torunn Robstad, Iren Reppen, Sverre Solberg, Heidi Gjermundsen, Jonas Digerud og Rikke Schillinger med på laget. Et førsteklasses musikalensemble som behersker virkemidlene med spill, dans og sang i alle varianter, og som glir ut og inn av små og store oppgaver og personligheter. Se dem, de er verd det, og de fortjener det.