CD: Stilig åpning. Sære, psykedeliske lyder. Distinkte trommerytmer. Før det karakteristiske gitarhogget setter inn, med øksemorderisk presisjon.
Det er noe monumentalt over den riffbaserte, hardhendte rocken til Turbonegro.
Man må trygt kunne hevde at plata åpner med et smell. Gruppa forteller at de ønsker å slippe en atombombe over Oslo. Intet mindre.Sterke soloer
Svart humor, energisk vokal, smarte refrenger, intelligente, vulgære og bizarre tekster om død og forfall, ødeleggelse og undergang. Gitarøset ligger som en løpsk flydur under sangene. De når som oftest sitt høydepunkt når Knut Schreiner røsker løs en av sine soloer. Gitarhelten fra Harestua er som en harddisk der all verdens riffs og soloer er lastet ned, bare for å kunne bli brukt når Schreiner trykker på den rette knappen.Tårer og sprit
Gitarsoloene skaper variasjon i ei plate som ellers lett kunne blitt monoton.
Det er som om Turbonegro vrir sin egen stil til siste dråpe svette, tårer, sprit, gørr og gud vet hva.
Hank Von Helvete synger med blodstenkt intensitet om det meste, inkludert sine egne bilringer.
Han har en egen evne til å framføre nesten en hvilken som helst vanvittig tekstlinje som om det gjaldt liv eller død. Monoton
Turbonegro bekrefter på denne plata at de er en slags parodi på rockens ambisjoner og dens umettelige stil. «We saved rocknroll,» synger de på den langvarige og kvasi-monumentale låta «What is rock!?», en høyst materialistisk og fysisk definisjon av fenomenet rock.
Turbonegro spiller med all sin kunnskap og inspirerte dyktighet rollen som det perfekte rock-band.
Men deres utstrakte lån fra rock-historien kan bli for monoton for sitt eget beste. Budskapet er at rock er en lek. Blir den for alvorlig, dør den. Men det samme skjer hvis den sykner hen i virtuos satire. Overkill, som det heter.
