Musikalsk eksorsisme og følelsesladet farvel

Øya-metal under lupen: Purified in Blood, Altaar og Trash Talk.

MØRKT OG SEIGT: Oslobandet Altaar er ikke så glade i konvensjonelle låtstrukturer. Her handler det mest om musikalsk transe. Foto: Eirik Helland Urke
MØRKT OG SEIGT: Oslobandet Altaar er ikke så glade i konvensjonelle låtstrukturer. Her handler det mest om musikalsk transe. Foto: Eirik Helland UrkeVis mer

||| Altaar
KONSERT:
Et ostinat er per definisjon en rytmisk figur eller en kort melodi som blir gjentatt over en periode. Det er dette og utforskning av riffets muligheter som er bærebjelken i Oslo-bandet Altaars støyende virke.

Det handler om suggesjon og musikalsk transe foran det tradisjonelle låtformatet. Ikke ulikt tankegangen til droneminimalistene, Earth. Det er også rom for innslag av lys i alt mørket.

Etter cirka 20 minutter med ruvende støyvegger, sprekker skylaget opp og noe som kan minne om et Pink Floyd på ekstreme mengder batterisyre farger lydbildet i forvrengte og psykedeliske farger.

Når det store klimakset kommer etter tre kvarter med klaustrofobisk gitartåke, føles det nesten som man har vært med på et renselsesritual i ettermiddagsvarmen.

Ikke noe for sarte sjeler, men det så likevel ut til at Altaar nådde ut med budskapet til de fleste av de fremmøtte.
Purified In Blood
KONSERT: At Purified In Blood vet hvordan de skal bruke scenetiden sin har de bevist mange ganger i løpet av det siste året. At det sekshodede monsteret, noen ganger forsterket av to leiesoldater, har funnet sin «lyd», sa de ettertrykkelig fra om under den fabelaktige by:Larm-konserten i vinter.

Deres breibeinte hybrid av tyskerthrash, Lamb of God-groove og mastodonske finurligheter er en fryd for både ører og mellomgulv. Det spesielle med gårsdagens Øyakonsert manifisterte seg på flere plan.

For det første viste den at Purified In Blood ikke er et band som akter å stivne innenfor metalformatets begrensninger. «Death Priest» varmes opp av kledelige hammondorgeltoner og på tampen av konserten kliner de likeså godt til med noe som tilnærmet kan karakteriseres som en funky jam.

Ikke det at en sånn ting nødvendigvis er et musikalsk høydepunkt i seg selv, men det viser at bandet er uredde og har en trang til å utforske.

Det andre som gjorde at Øya-konserten blir en sak for historiebøkene, var at det var den ene av to vokalister, Glenn Reaper, sin siste opptreden med gjengen.

Det kulminerer i en episk versjon av en av norsk metals bedre låter de siste årene, «Under den svarte himmel». Komplett med mannskor, orgel, trommesettvelting, klemming og et vel av følelser.  

Da er det bare å vente og se hvor kapittel to starter.

Trash Talk
KONSERT: Sacramento-kvartetten Trash Talk gikk ikke stille i dørene da de besøkte Øyafestivalen i går. Deres kortfattede dronehardcore bruker lite tid på dilldall og instrumentale eksesser.

Det handler om primale energiutblåsninger på høyeste nivå og det harvende øset det innebærer. Nesten som om Napalm Death skulle gjøre mash-ups av Black Flag og Black Sabbath

Sånn for å forsikre seg om at alle følger med i timen, bruker vokalist Lee Spielman det meste av tiden nede blant publikum, mens han messer frem sine bekmørke manifest.

Noe et par av tilskuerne er mer enn fornøyd med, og korer snerrende når de får låne mikrofonen. En del av de andre som bærer mer preg av å være tilfeldig forbipasserende, holder seg på forsvarlig avstand.

Isolert sett, byr ikke musikken til Trash Talk på de største opplevelsene rent innholdsmessig, det handler mest om kommunikasjonen, og den blir som anvist over.

Intens for noen og mer «freakshow» for de andre.
KONSERT: Et ostinat er per definisjon en rytmisk figur eller en kort melodi som blir gjentatt over en periode. Det er dette og utforskning av riffets muligheter som er bærebjelken i Oslobandet Altaar?s støyende virke. Det handler om suggesjon og musikalsk transe foran det tradisjonelle låtformatet. Ikke ulikt tankegangen til droneminimalistene, Earth. Det er også rom for innslag av lys i alt mørket. Etter cirka 20 minutter med ruvende støyvegger, sprekker skylaget opp og noe som kan minne om et Pink Floyd på ekstreme mengder batterisyre farger lydbildet i forvrengte og psykedeliske farger. Når det store klimakset kommer etter tre kvarter med klaustrofobisk gitartåke, føles det nesten som man har vært med på et renselsesritual i ettermiddagsvarmen. Ikke noe for sarte sjeler, men det så likevel ut til at Altaar nådde ut med budskapet til de fleste av de fremmøtte.