Musikalsk er «Orfeo» er en gave

Regien, derimot, er så dum at det knapt er til å holde ut.

OPERA Slik er det en slags historisk ironi som seirer i denne forestillingen, som jo i bunn og grunn handler om musikkens makt til å overvinne alt. Også, altså, regissør Christopher Aldens forsøk på å slepe det 400 år gamle verket inn på en slags modernisert dop- og partyscene.

Med hvilken hensikt? Hva er det Alden vil med regigrepet sitt? Det er det få gitt å svare på, inklusive Alden selv, om vi skal dømme etter hans korte og ubegripelig kommentartekst i programmet. Ut fra forestillingen selv er det i hvert fall komplett umulig, ikke bare fordi det er vanskelig å øyne noe poeng, men også fordi han dynger på med regigrep etter innfallsmetoden, som forkludrer historien han skal fortelle.

Isa Gericke, som synger aldeles nydelig som Euridice, raver rundt som party-queen i åpningen sammen med resten av gjengen. Det er så vi ikke skjønner at hun har hatt anledning å bli bitt av en slange. Og vi skjønner knapt at det faktisk er det som har skjedd, når en annen av partydamene plutselig stemmer i med sitt klagerop, for å varsle om dødsbudskapet. Og altså viser seg å være budbringersken langt borte ifra, La Messagiera. Nei, her er det ikke bare Orfeo som er på kjøret.

Marianne Beate Kiellands klagesang som La Messagiera er forbilledlig sterk, vokal karakteriseringskunst av ypperste klasse. Også Orfeo, Furio Zanasi, som Alessandrini har tatt med seg fra den nye CD-innspillingen - markedets desidert beste - innfrir.

I det hele tatt er sangernes prestasjoner sterke over hele linjen, og deres evne til scenisk nærvær av en kvalitet som skjærer gjennom inkonsekvensene og dumhetene i regiløsningene.

Om regien er imbesil nok til å kunne overses, så er altså den musikalske siden av forestillingen for sterk til å kunne overhøres. Tatt i betraktning det relativt svake miljøet for historisk oppførelsespraksis her til lands, der det nærmest mirakuløst hva et lag med italienske og norske musikere og sangere i skjønn forening her evner å løfte fram. Så la meg ile til med å si, at det alene er verd besøket. Og føye til at det er liten tvil om hvem som skal krediteres, nemlig dirigenten, Rinaldo Alessandrini, som gudskjelov faktisk er 1. gjestedirigent i det nye huset i Bjørvika.

Han forløser Monteverdis nye stil, der musikken følger talens klang og rytme, og han gjør det med en presisjon og fantasi som er en fryd, enten du er fortrolig med verket eller opplever det for første gang. Ta bare de subtile variasjonene i valget av tempi, som hver gang balanserer perfekt. Eller ta vekslingen mellom fulltonende musikknumre, som får klinge helt ut men fortsatt tar vare på teksten, og så de varierte resitativene. Jeg har ikke hørt noen med bedre gehør for denne musikkens egenart.

Da er det også en glede å kunne melde at akustikken i Bjørvikas Scene 2 lever opp til ryktet for god akustikk som hovedscenen allerede har skapt. Hver enkelt stemme klinger distinkt på sitt sted i rommet, alt mens helheten har fylde og varme.

Musikalsk er «Orfeo» er en gave
PARTY-QUEEN: Christopher Aldens regi av «Orfeo» driver Euridice (Isa Gericke) til å rave rundt som party-queen i dop-miljø. Foto: DEN NORSKE OPERA
PARTY-QUEEN: Christopher Aldens regi av «Orfeo» driver Euridice (Isa Gericke) til å rave rundt som party-queen i dop-miljø. Foto: DEN NORSKE OPERA Vis mer