Musikalsk hevn

Psykologisk thriller om hevn, nerver og musikk.

FILM: Denne uhyre elegante franske psykologiske thrilleren er en påminnelse om at urett som begås mot et barn, kan hjemsøke deg i tifolds størrelse mange år etterpå.

På filmspråk heter det at hevnen serveres best kald, og i «Et spill for piano» er den iskald, nærmest minimalistisk, i bruk av virkemidler.

Ingen blodsutgytelser her, bortsett fra et «uhell» med en cellopinne. Men filmen er likevel så subtilt nervepirrende at den påkaller minner om både Hitchcock og Chabrol. Et blikk eller en hodebevegelse er alt den virtuose regissøren - Dercourt er musiker selv - trenger for å skape truende uhygge.

Mye henger på unge og svært talentfulle Déborah François, kjent fra Dardenne-brødrenes Gullpalmevinner «Barnet». I «Et spill for piano» er hun en forhenværende lovende pianist som fikk karrieren ødelagt som 10-åring. Ved opptaket til musikkakademiet brukte en av sensorene mer oppmerksomhet på en autografjeger enn på den unge eleven, som ble distrahert og falt ut.

Mélanie har verken glemt eller tilgitt Ariane (Catherine Frot), som den berømte konsertpianisten og sensoren het. 10-15 år seinere tar Mélanie en jobb i huset hos den kvinnelige musikeren, som på sin side lider av sceneangst og nerveproblemer etter en bilulykke. Gradvis vinner Mélanie hennes tillit.

Elementer av potensiell fare er plantet gjennom hele filmen; hentydning til slaktere, svarte kyllingers overskårne stuper, barn som holder pusten under vann osv. Angstnivået stiger hele tiden, men Denis Dercourt er musikalsk og fintfølende i effektbruken.

Musikalsk hevn