TV: Norges Alessandra åpnet hele showet da første semifinale ble arrangert i Liverpool Arena i Storbritannia i kveld, mens Sveriges storfavoritt, Loreen, hadde start nummer elleve. Begge gikk videre til lørdagens finale, men det ble spennende. Norge ble lest opp som finalist nummer ti av ti.
England tok på seg arrangørjobben da et invadert Ukraina vant Eurovision i Italia i fjor. De første 15 låtene konkurrerte om ti plasser i lørdagens finale. Tre av de seks forhåndsuttatte, Tyskland, Frankrike og Italia, ble også presentert. Andre semifinale arrangeres torsdag.
Dagbladet anmeldte låtene fortløpende.
1. Norge: «Queen of Kings» - Alessandra
«Hvem vil erobre alle?», spør norsk-italienske Alessandra Watle Mele i dette ganske så pompøse bidraget som vant den norske finalen 5. februar. Kan det bli henne? Hun starter på italiensk, så kanskje hun sjarmerer seg til mange stemmer derfra.
Det dramatiske uttrykket kan være midt i blinken i dette universet, som gjerne liker det både storslått og litt svulstig - en miks av «norsk» tekno og italiensk temperament og operaestetikk. Stemmemessig går det sånn passe. Hun er tydelig nervøs i starten, og det går ut over renheten i sangen, Kanskje hadde hun de samme lydproblemene som i generalprøven. Men hun imponerer som vanlig når hun går opp til de store høyder mot slutten. Den er strømmet 60 millioner ganger allerede. En outsider?
2. Malta: «Dance (Our Own Party)» - The Busker
De kaller seg The Busker, på norsk «gatemusikanten», og dette er noe du kan tenkes å dumpe borti på gata i en storby. Tankene går også til Blåsemafian, som prøvde seg i den norske Grand Prix-finalen, men her er det en enslig saksofon som er et slags hovedinstrument ved siden av teksforfatter og medkomponist David Meilaks vokal. Funk er ikke utbredt i Eurovision, men dette swinger og - og det kan funk(e). Får litt ekstra for annerledesheten.
3. Serbia: «Samo mi se spava» - Luke Black
Låttittelen kan oversettes til «Jeg vil bare sove», men det er ikke lett i dette slitsomme musikalske landskapet. Tung tekno og en dose metal a la tyske Rammstein, på engelsk og serbisk og tilsynelatende uten mål og mening, er noe jeg håper vi slipper å se i finalen. Det serbiske vinnerbidraget signert vokalist Luke Black er ganske usjarmerende og har heldigvis ikke gjort noen stor suksess i forkant, og det er bare å håpe at akkurat det varer ut kvelden.
4. Latvia: «Aijā» – Sudden Lights
«Aijā» er visstnok skrevet og tenkt som en voggesang, men det er lettere å våkne enn å sove av det Radiohead-inspirerte bidraget fra Latvia. Denne typen rock er ikke utbredt i Eurovision-universet, men Sudden Lights gjør en helt ok jobb. Låten plages riktignok av en oppstykket start, men finner en slags form etter hvert. Det kan fort skje at denne havner i finalen.
5. Portugal: «Ai Coração» – Mimicat
Marisa Mena, eller Mimicat, ble jeg nysgjerrig på etter dette egenkomponerte, forrykende innslaget. Ella Fitzgerald og Ray Charles er blant inspirasjonskildene, men her føler jeg meg snarere hensatt til en liten klubb i Portugal med en sensuell kabaret på plakaten. Mimicat tar eierskap over scenen, og det er vanskelig å sitte stille. «Hjerte», synger hun - og får et hjerte fra meg. Dette er en underholdende og forfriskende utfordrer som jeg svært gjerne ser i finalen. Fordi den trenger det!
6. Irland: «We Are One» – Wild Youth
Alle som har fulgt med vet at Irland har en stolt Eurovision-historie, men indierock har ingen tradisjon i konkurransen. Dessuten er nok «We Are One» litt for lite show og staffasje og for mye streit rock som minner om veldig mange andre rockelåter til at de vil vinne. Maskene de gjemmer seg bak i musikkvideoen til låten er heldigvis borte – og inn kommer vokalisten med et antrekk som Elvis ville vært misunnelig på. Wild Youth har en god vokalist i Conor O'Donohoe, sjøl om han sliter litt her, og en fengende poprocklåt. Men prøver de ikke også litt for mye å leve opp til sine landsmenn i stadionrockerne U2?
7. Kroatia: «Mama ŠČ!» – Let 3
Huff og huff. Hva slags musikksmak har de i Kroatia? Hvordan låt de 17 andre i den nasjonale konkurransen når dette er vinneren? Det er noe av det verste jeg har sett på Eurovision-scenen. Let 3 har sikkert en nobel tanke bak dette tøvet, men budskapet forsvinner i en totalt meningsløs sang som jeg ikke finner en eneste formildende omstendighet ved. En mann i fotsid frakk med juksebart som synger småsurt uten et snev av eleganse appellerer overhodet ikke. Forferdelig! Musikalsk lavmål!
8. Sveits: «Watergun» – Remo Ferrer
«Pianoballaden» måtte jo komme, sjøl om denne riktignok drar på litt etter hvert! Sangen har et klart antikrigsbudskap: «Det er ikke vannpistoler, jeg vil ikke leke med ekte blod». Teksten gjentas flere ganger og ender opp som en klisje, men Ferrer er en god vokalist.
9. Israel: «Unicorn» – Noa Kirel
Dette var heftige saker – med en brå slutt. Noa Kirels sang om enhjørningen har «alt» du ser etter i en Grand Prix-låt, en miks av tekno og pop, med en kraftvokalist, dramatiske strykere og hardtarbeidende dansere. Denne skal det bli vanskelig å «dytte ut» av konkurransen. «Phenomenal», som hun synger. Eller var det «femininal»? I likhet med mange andre i kveld sliter Noa med å synge reint, men dette er en vinnerkandidat i mitt hode.
10. Moldova: «Soarele și Luna» – Pasha Parfeni
Det er mulig dette går rett hjem hos den ivrigste Eurovision-fansen, men jeg finner lite å glede meg over. Det blir mye «fekting» og geberder, en vokalist med begrenset stemme og dårlig dansefot, trommeslagere som er mest til pynt, kvinnelige korister med horn og en kortvokst, dansende «fløytespiller» (hva er greia med det?). Og dette var altså ett av 31 nasjonale bidrag. Krampeaktig!
11. Sverige: «Tattoo» – Loreen
Loreen er årets kanskje største favoritt i «sirkuset» så langt, og det er ikke så vanskelig å forstå. Men det trekkes noe for at «Tattoo» mInner i overkant mye om Loreens vinnersang fra 2012, «Euphoria», Uansett er dette allerede en hit. «Tattoo» toppet singellista i Sverige og har allerede listeplasseringer i 14 andre land. Loreen har - stort sett - bedre kontroll på stemmen enn mange av dem vi har hørt. Det er klart hun kan spasere rolig videre til lørdagens finale!
12. Aserbajdsjan: «Tell Me More» – TuralTuranX
Dette er så langt unna det jeg hadde forventet å få servert fra Aserbajdsjan, men det er en positiv overraskelse som scorer mye på sjarmen. «Tell Me More» er en klassisk popsang med et snev av (litt svak) rap som stjeler litt herfra og derfra, særlig fra britisk pop, og som sikkert ikke har vinnerpotensial. Men - den er så fengende og interessant at den kan bli en hit – uansett hvordan det går i konkurransen.
13. Tsjekkia: «My Sister’s Crown» - Vesna
Tsjekkia har sendt ei rein kvinnegruppe som mikser sang og rap. Vesna er et band med seks medlemmer som ble startet for å feire feminitet og slavisk søsterskap. Det er noen doser tøff attityde og harmonisang som sitter sånn noenlunde som den skal, men «My Sister’s Crown» flyter vel avgårde som ei stri elv og er lite spennende.
14. Nederland: «Burning Daylight» – Mia Nicolai & Dion Cooper
En ny pianoballade som det går 13 av på dusinet. Sjøl om den tar seg opp i intensitet mot slutten blir den for ordinær til at den huskes. Mia Nicolai og Dion Cooper er to gode vokalister som synger fint hver for seg og litt sammen, med mye temperament, men det blir også i overkant mye «føling».
15. Finland: «Cha Cha Cha» - Käärijä
Siste artist ut i konkurransen ikveld er Finland, som har vunnet før.Jeg blir veldig overrasket om det skjer igjen med denne blandingen av sang og rap i en slags teknoinnpakning. Det blir anmassende, og både Käärijäs sangstemme, litt «teit» dans og et refreng som i hovedsak består av de tre ordene «Cha Cha Cha» er noe begrenset. Hårsveisen får heller ikke mange poeng fra denne anmelderen.
