Musikalsk litteratur

En renskåret, klassisk samling oktanfortellinger.

Les intervju med Grytten.

Det er en håndfull bøker jeg skulle ønske jeg kunne blande ut i grunnvannet slik at absolutt alle er nødt til å få dem med seg. «Popsongar» er en av dem. Men samtidig ønsker jeg selvsagt ikke å frarane noen den særegne gleden det innebærer å lese Frode Grytten.

Ryddet seg plass

Frode Grytten debuterte med ei diktbok i 1983 og ga ut fire novellesamlinger med flere klare hits før han for alvor ryddet seg plass både i det litterære landskapet og folks bevissthet med «Bikubesong», ei bok som neppe trenger en nærmere beskrivelse; ei bok som for min del ble en av de største lese-opplevelsene på nittitallet.

Å følge opp «Bikubesong» må fortone seg som å spille etter Jerry Lee Lewis, det må minst en Chuck Berry til. Og «Popsongar» er av Berry-alen.

En renskåret, klassisk komponert samling oktanfortellinger som driver leseren gjennom boka novelle for novelle bare avbrutt av oppstemte turer ut på gulvet for å gulpe i seg sårt tiltrengt luft.

«Popsongar» er delt opp i to sider, Avreise og Ankomst, hver bestående av tolv noveller som alle går i bane rundt en popsang. Hver fortelling tar til ved forskjellige klokkeslett i forskjellige byer og steder som bl.a. Sligo, Paris, Las Vegas, Tokyo og Odda. Strukturelt kan «Popsongar» minne om «Night on Earth» av Jim Jarmusch, og i novellen «Naken» finnes en fin liten hilsen til den lakoniske amerikanske filmskaperens mesterverk, «Stranger Than Paradise».

Koffert med dikt

«I handa hadde ho ein kassettspelar. Ho gikk ned gatene med ein popsong i neven, favorittsongen hennar, som blanda seg med bråket frå byen.»

Men der kusina fra landet ankommer New Yawk med Screamin' Jay Hawkins på den bærbare, er det The Ronettes og «Walking in the Rain» som loser jenta i Gryttens novelle gjennom storbynatta, forbi bikkjer, menn, kvinner, biler og skygger på vei mot Chelsea Hotel bare utstyrt med en sang og en koffert full av dikt.

Det er ikke noe vanskelig ved en Grytten-novelle. Leseren trenger ikke bla tilbake gang på gang for å forstå. Forfatteren framstår også som lett å forstå. Stemmen inviterer til nærhet, den formidler en følelse av intimitet og kjærlighet til leseren.

Det er som om forfatteren sier: Jeg har noe til deg, denne novellen får du av meg.

Dette skaper en egen tenning hos leseren, som inspireres til å gå djupere i fortellinger som ved uoppmerksom lesing kan framstå som perfekte, men litt ufarlige.

«Folk ser gjerne stupet og plasket, men få følger han under,» lar Grytten en av sine personer ytre. Dette gjelder også forfatteren, som sjelden lager store ringer i vannet, som sjelden setter en støkk i leseren, men det er heller ikke Gryttens prosjekt. Gjennom heller å utforske hverdagstristessen og hvordan vi lett gjør oss til trygge slaver av den, sier han mer om hvordan vi lever enn gjennom å skremme eller opprøre. Novellen «Mr Kevin O'Flynn», en dempet hundegangsskildring av en fotballjournalist som har mistet seg selv, avslører mørke dyp uten å bevege seg for langt utpå.

Frode Grytten har i løpet av få bøker beveget seg fra å skrive fine noveller, om tidvis litt usikre og fikse, til å forfatte overlegent elegante noveller hvor livet ikke etterlikner kunsten, men øyeblikket, og hvor karakterene etter beste evne forsøker å lempe kvikksølv med møkkagreip.

Speilbilder

Gryttens store tema er identitet og dobbelthet, tvillinger og speilbilder. Ofte handler fortellingene hans om å være der, men ikke ta del på ordentlig, om å nøye seg med å imitere en annen, en som likner, for slik å prøve å skape seg en egen identitet.

Årets fortellinger er så vel innholdsmessig som formalt skarpere enn i «Bikubesong». 20 av bokas 24 noveller er skyhøyt over gjennomsnittet og åpner for 4 spor som vil utgjøre en klassisk EP for all framtid. Hvilke fire overlater jeg til leserne å finne ut. Kanskje er det ikke så lett som det høres ut.

Og som med Velvet Underground vil det først bli mulig å måle virkningene av «Popsongar» om mange år, da alle som for første gang virkelig ble forført av litteraturen bestemte seg for å skrive selv. Inntil da er det bare å lese «Popsongar» så ofte som mulig.