Musikalsk overbud

Musikalsk overflødighetshorn

CD: For dem som vil ha et klingende inntrykk av Stavanger Symfoniorkesters nye sjefdirigent innenfor den tidlige musikken, italienske Fabio Biondi, byr Virgin på en nyinnspilt opera. Vi kan jo velge å ta det som perfekt timing i forhold til nyheten fra det sørvestlandske musikkliv, selv om opera neppe vil stå høyt på Biondis kommende spilleplan i Stavanger.

Det gjør til gjengjeld Vivaldi-operaer på den internasjonale agendaen for tida. Virgin har trommet sammen et topplag av sangere og hentet inn Biondi og hans Europa Galante, for å løfte Vivaldis «Bajazet» fram fra glemselen. Det er den i aller høyeste grad verd, som et eksempel på Vivaldis suverene grep om både sin egen og andre samtidiges musikkstil. Verket er skrevet til Verona i 1735, da Vivaldi også eksellerte i sine impresariokunster og drev operahuset for den lokale fyrste. Der hentet han inn pastisjer på allerede komponerte arier av andre komponister i napolitansk stil, og la selv et eget gjennomgående stilnivå til, umiskjennelig signert Vivaldi, langs den ene hovedaksen i handlingen, rundt helten Bajazet.

SLIK FIKK HAN, og publikum, i pose og sekk: både fremragende eksempler på tidas mest populære operastil og samtidig en musikk som overgikk dem alle, nemlig hans egen. At han samtidig fikk demonstrert til overmål hvem av tidas operakomponister som var den beste, er å anse som suverent ekstranummer i oppvisningen.

Men overskuddet og energien i musiseringen kommer gjennom så det suser på denne nye innspillingen. Solistene er hentet fra øverste hylle, og demonstrerer at Cecilia Bartolis uimotståelige heftighet allerede har rikelig med oppfølgere hjemme. Det synges med et engasjement og en stilforståelse så det er en fryd, og Biondi tar ut det som er og mer til i Vivaldis partitur av hugskott og innbydende velklang. At vi ikke har hørt mer til Vivaldis operaer før de aller siste åra, er knapt til å fatte, etter innspillinger på dette nivå.

JEG MÅ INNRØMME at det var dirigenten som tiltrakk seg min oppmerksomhet på den kinesiske pianisten Lang Langs siste utgivelse, viet Rachmaninov, på Deutsche Grammophon. Men det tok ikke lang tid før pianisten plasserte seg selv der han hører hjemme, i sentrum for den musikalske oppmerksomheten. For om Gergiev spiller opp med orkestret, så kvitterer det unge stjerneskuddet kontant med spill som lodder dypt i Rachmaninovs sugende, og sydende, velklang. Fra før har jeg forbundet ham med fingernem behendighet. Her, både i Klaverkonsert nr. 2 og Paganini-variasjonene, øyner vi også konturene av en fortolker med tyngde. Det er bare å glede seg til å møte ham i konsertsalen, i Oslo Konserthus førstkommende torsdag.

KORET GINNUNGAGAP har allerede markert seg ved flere anledninger med sin usedvanlig velsoignerte klang. Det gjør de på sin første soloplate også, fortsatt med Kjetil Almenning som dirigent. Men repertoaret skranter. De har plukket ut tre yngre komponister: Torbjørn Dyrud, Martin Palsmar & Mattias Sköld som bare har én ting felles: en slags dus og lett dissonantisk stil, uten særpreg nok til musikalsk utforming. Og det holder knapt til en hel CD, selv om koret synger aldri så fint.