Musikalsk perle

Å kalle «Frøken Dreyers musikkskole» et comeback for romanforfatteren Edvard Hoem er kanskje å ta vel sterkt i. Ikkemer enn fire år er gått siden den forrige romanen hans kom ut.

I mellomtida har Hoem ofret seg for scenekunsten, som teatersjef og Shakespeare-gjendikter. Kanskje kan vi da også lese denne romanen som Hoems forsøk på ei bearbeiding av de erfaringene han har høstet i disse åra? For romanen handler bl.a. om forholdet mellom skapende og utøvende kunst, mellom teamwork og individuelle ambisjoner, og ikke minst om det å arbeide med kunst som lærer, leder og administrator med drømmen om selv å være den som står fram og skaper eller tolker det en føler seg eslet til å stå fram med.

Tapte drømmer

Men om så er tilfelle, er likevel en slik lesemåte for snever. For i si handling er «Frøken Dreyers musikkskole» løsrevet fra enhver selvbiografisk binding. Romanen forteller historien om den unge, lovende musikeren Theodor Ungermann som sammen med kona Renate kommer til Bergen sommeren 1953, hentet hit av frøken Dreyer som driver en musikkskole som bærer hennes eget navn. Her blir både Theodor og Renate ansatt. Samtidig blir han assisterende konsertmester ved Musikselskabet Harmonien.

Theodor især går opp i arbeidet med liv og sjel, og det kommer snart til å sluke det meste av hans tid. Det lille av tid han har til overs, bruker han til å øve og komponere. Selv om han setter klassikerne høyt, brenner han for den nye atonale, serielle musikken og drømmer om at den skal vinne innpass i det bergenske musikkmiljøet. Slik han ser det, tolker denne musikken bedre det moderne, fremmedgjorte menneskets livsfølelse på en mer adekvat måte, ikke minst hans egen følelse, et offer som han er for den tyske miseren, og en heimløs flyktning fra Immanuel Kants by Köningsberg.

Theodors historie er en historie om ytre framgang, men også om tapte drømmer og brustne illusjoner, fortalt av en mester i faget og en mann som foruten å kunne sitt håndverk utmerker seg med et romslig menneskesyn og en moden manns livsvisdom.

Roman om musikk

Framgangen kommer ikke over natta, og den har sine omkostninger. Med stø hånd skildrer Hoem de problemene Theodor og Renate har å stri med som emigranter og innflyttere, om fortida de ikke kan løpe fra, og om den skepsisen de blir møtt med, men som med tida blir overvunnet. Når frøken Dreyer legger staven ned, framstår Theodor som den naturlige arvtakeren, og ved romanhandlingens slutt i august skjebneåret 1968, med bulderet fra de sovjetiske panservognene i Praha som akkompagnement til musikkskolens feiring av den høyt aktede sjefens 40-årsdag, hylles han som en ledende skikkelse i det bergenske musikklivet.

Romanen har to tyngdepunkt: musikkskolen og ekteskapet mellom de to innflytterne. I skildringen av lærere, elever og tilliggende herligheter demonstrerer Hoem på nytt sitt sikre grep. Med sine intriger, sine små og store problemer og sine mer eller mindre godt skjulte hemmeligheter trer bipersonene konturskarpt fram og utfyller rommet omkring Renate og Theodor som stille og rolig glir fra hverandre etter hvert som Theodors arbeidsnarkomani tar over hånd. Som en kjenner av ekteskapsslitasjens psykologi viser Hoem seg på nytt som en mann med blikk for de vage rørelser - både i mannens og kvinnens sinn.

Musikkmotiv

Men mer enn noe annet er dette en roman om musikk. Det handler om musikk, ikke bare som lidenskap, men som eksistensmodus. Den overskygger alt - ikke bare i Theodors liv, men også innenfor det univers som romanen som helhet utgjør. «Sjela hans kunne berre finne heim på dei løynlege stiar som musikken førte han på, tenker Theodor til slutt,» (...) «musikken er det som kan forsone oss med tilværet, det er vår einaste trøyst, vår siger over døden, vårt liv i det hinsidige, det er alfa og omega, røysta som seier: Det er ikkje så farleg, det går snart over.»

Musikk har også spilt en viktig rolle i andre bøker av Hoem, men her legger han mange alen til sin vekst og demonstrerer at han også vet mye om klassisk musikk. De mange musikkmotivene reflekterer romanens hovedtemaer: hva kunst kan gjøre våre liv til når vi lar oss invadere av den - og lykkes eller kommer til kort, enten det er som kunstnere eller mennesker.

Sobert

Fortellerteknisk balanserer romanen mellom distanse og innlevelse. Den er skrevet av en allvitende forfatter som går ut og inn av enkeltpersonenes sinn, men reint fortellerteknisk er historien fortalt av en utenforstående, involvert han også, på sitt vis, men likevel på siden. Det er et kjent grep fra romankunstens historie, men ikke mindre funksjonelt av den grunn. Dertil skal føyes til at Hoem som alltid fører en sikker og stilren penn. Få av våre moderne forfattere skriver et så sobert nynorsk som han. Det er derfor all grunn til å glede seg over hans «comeback».