Musikalsk svalestup

Lavmælt og vakker lo-fi fra Oslo-trio.

CD: Tålmodighet har bandet også. Til tross for tre album og én ep i perioden 1996- 2002 har trioen vært hemmelig for de fleste, men nå har noen bestemt at det er deres tur. Bandet har kontrakt med tyske Glitterhouse, og har allerede fått gode anmeldelser i utlandet. Hypen er i gang, og det kan som kjent slå begge veier. De sammenliknes med band som Sigur Ros, Mew, Coldplay, Tindersticks, Kings of Convenience og Talk Talk. At Motorpsychos Helge Sten har produsert og mikset og at Susanna Wallumrød synger, utdyper referanserekka, mens Ivar Chr. «Ravi» Johansens medvirkning på trompet ikke akkurat peker i hans sedvanlige musikalske retning. Det er ikke så viktig, for The White Birch er først og fremst seg sjøl.

Vokser

Det må innrømmes at plata ikke ga så mye ved første lytting, heller en slags følelse, i tråd med tittelen, av at «nå må de vel snart opp for å hente luft» ... Følelsen varte ikke lenge. Det er en superklisjé, men likevel: Plata vokser virkelig for hver lytting. Musikken er melankolsk, stille, drømmende og like svevende som de to stuperne på det minimalistiske og elegante coveret. Den åpner seg opp litt etter litt og byr på mer og mer av seg sjøl.

Vanedannende

Det handler først og fremst om stemninger , uhyre varsomt, nesten hviskende formidlet av Ola Fløttum (vokal/gitarer/piano/keyboard/fele/mandolin) og fint underbygget av Ulf Rogdes bass og Hans Christian Almendingens forsiktige trommer og perkusjon. De skaper et forheksende, magisk, sfærisk, nærmest meditativt lydbilde som faktisk føles sterkt vanedannende. I februar spiller The White Birch på bransjetreffet Bylarm. Det er lite sjansebetont å påstå at dette er årets beste album så langt, men det bor så mye i plata at vi spår at den vil stå distansen ut som en av årets om ikke mestselgende, så ihvertfall viktigste også når plateåret oppsummeres.