Anmeldelse: Coldplay - «Music of the Spheres»

Musikalsk tomhet

Coldplay snubler på sitt niende album.

Foto: James Marcus Haney
Foto: James Marcus Haney Vis mer
Publisert

«Music of the Spheres»

Pop

Utgitt: 2021
Plateselskap: Parlophone / Warner Music

«Her skal ingen utfordres»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Når Chris Martin og gjengen hans legger ut på stadionturné neste år, er det med miljøfokus i det aller høyeste setet. Solcellepaneler og dansegulv skal generere strøm, Co2-fotavtrykket har de lovet å redusere med hele 50% sammenlignet med deres forrige seiersrunde rundt kloden.

Det er er selvsagt et prisverdig tiltak fra Coldplay og kanskje noe som kan inspirere andre til å gjøre det samme. Da er det synd at musikantene i bandet ikke er fullt så fremoverlente når det kommer til musikken de skal ta med seg ut på turné.

Deres niende plate, «Music of the Spheres», er produsert av den aldrende hit-makeren fra våre venner i øst, Max Martin. Det første som slår deg er at her skal bandet bøte på den skaden det - i Coldplay-målestokk - eksperimentelle «Everyday Life» forårsaket. Musikalsk langt fra det dårligste bandet har prestert, men kommersielt var det et stort tilbakesteg for kvartetten.

Klisjéfylt

Åpningslåt og førstesingel, «Higher Power», sparer ikke på klisjeer eller velkjente Coldplay-grep. Den ene mer grandiose melodilinjen avløser den andre før Chris Martin setter hodet på refrenget og stanger det i mål.

Formålstjenlig til tross, «Music of the Spheres» fremstår i sum mer som et krampaktig grep for å henge med i tiden. Synthene er i sentrum, enkelte av låtene har fått emoji-titler, og det er hentet inn frisk, ung kapital i form av K-Pop-superstjernene, BTS og høyaktuelle Selena Gomez.

I tillegg til kalkulerte og halvkvedede sanger, farges hele opplevelsen av det lett pompøse og hule konseptet om stjerner, planeter og satellitter som ikke akkurat gjør lytteropplevelsen mer fengslende.

Noen formildende omstendigheter finnes det. Post punk-inspirerte «Humankind» er såpass skamløs grandios at den garantert vil få en hver stadion til å gynge. A cappella-nummeret «Human Heart» har også nok varme til å gjøre en hustrig oktoberkveld litt lysere. Høydepunktet ligger i finalen, den ti minutter lange Pink Floyd-pastisjen, «Coloratura».

Selv om Chris Martin og gjengen tar noen stikk fra «Dark Side of the Moon», har de åpenbart ikke kopiert ideen til Pink Floyd om å utfordre lytteren. Sistnevnte plate er en av verdens mestselgende album til tross for at den i sin tid krevde sitt av lytteren. Her er tankegangen åpenbart det motsatte - her skal ingen utfordres.

Mer form enn innhold

Til tross for at Coldplay tar noen usvinger underveis gjennom albumløpet, holder det ikke til å fylle det ellers relativt store musikalske hulrommet som preger «Music of the Spheres». Det er - for å si det mildt, mer form enn innhold her.

Det ser nok dessverre ut som om Coldplay blir nødt til å lene seg på katalogen om de skal få det til å bli livat på de strømgenererende dansegulvene til neste år.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer