Musikalsk vismann

André Previn øste av sin musikalske erfaring, og gjorde gjesteopptredenen i Oslo-Filharmonien til en stor opplevelse

Først var det komponisten André Previn, på Oslo-Filharmoniens abonnementskonsert i går kveld. Men han var størst i Mahler, som dirigent i særklasse.

Det var med andre ord André Previn heldekkende, i rollen som dirigent, komponist, ja til og med som pianist, uten på noe tidspunkt å bli påtrengende. For Previns mangfoldige talenter er ikke av det slaget som stiller seg mellom musikken og dem han vil formidle den til.

Sangsyklus

Du merker spor av dette i måten han komponerer på også, for anledningen sangsyklusen «Honey and Rue» til tekster av Toni Morrison. Nennsomt griper han en idé i flukt og setter den ut for orkester med kresen hånd, som en slags Bernstein light , på en måte som løfter fram teksten og sangen med største selvfølgelighet.

Slik fikk kveldens solist, sopranen Harolyn Blackwell, et perfekt utgangspunkt for sin slanke og lette sopran. Den grep hun med stil, om enn fortsatt med en litt stram undertone.

Forløst

I Mahlers 4. symfoni etter pause, derimot, var det slutt på alle bindinger. Det skyldes mest av alt André Previns grep om verket. All taktering var lagt til side, kroppen selv utstrålte autoritet nok til å holde det hele i balanse og la musikken passe seg selv. Derfor kunne han konsentrere gestikken om de virkelige begivenhetene som han formet med en utrolig sans for timing: akkurat dvelende nok og så litt til, eller en plutselig aksent som fikk vridd frasen ut av vanegjengeriet.

Slik fikk vi Mahler uten en eneste dødvinkel, til tider bedøvende vakker, andre ganger jublende av fryd og tindrende i sin musikalske uskyld.

Musikalsk rutine kan altså bli det beste middel mot musikk på rutine. Dette ble kveldens lærdom, formidlet av en vismann i faget.