Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Musikalske fornærmelser

Er det mulig å skrive et fembindsverk om norsk musikkhistorie uten å fornærme noen? Nei, tror hovedredaktør Arvid O. Vollsnes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norsk musikkhistorie i fem bind på rundt fire hundre sider hver? Visst er det mulig. Om få uker utkommer de siste to bindene i serien «Norges musikkhistorie».

- Verket er nok strengt nødvendig, mener Arvid O. Vollsnes. Han er prosjektets hovedredaktør, og til daglig professor ved Institutt for musikk og teater ved Universitetet i Oslo. Vollsnes har også hatt med seg en rekke medredaktører og skribenter i arbeidet.

- Det forrige verket om norsk musikkhistorie er i ett bind fra 1971, skrevet av Nils Grinde. Og før det var referansen «Norges musikkhistorie» fra 1921 av Ole Mørk Sandvik og Gerhard Schjelderup, sier Vollsnes.

Utviklingen

- Et av hovedmålene for verket var å unngå å skrive med tradisjonell komponistbiografisk fokus, og i større grad rette blikket i videste forstand mot hvordan musikklivets ulike faser og linjer har utviklet seg opp gjennom tida.

- Men har vi så mye musikkhistorie å snakke om i Norge?

- Vi har en veldig rik musikkhistorie i Norge! Fra 1800-tallet fikk vi en oppblomstring av ulike institusjoner, og store komponister og personligheter som begynte å markere seg. Og kvaliteten på det som ble framført, var utmerket, selv om Edvard Grieg og Johan Halvorsen hevdet det motsatte. Utenlandske solister som kom til Norge, var forbauset over kvaliteten. Enda lenger tilbake i historien har vi tradisjoner i barokken, og i middelalderen var Norge et musikalsk kraftsentrum for Nord-Europa med olavskultusen.

- Hva med de nålevende komponistene og utøverne, som er behandlet i bind 5? Det kan ikke være enkelt for en aktør i det lille norske musikklivet å skrive den offisielle historien om folk du treffer i korridorene eller konsertsalene til daglig?

- Jeg kjenner vel noen av dem som blir omtalt, men er ikke vanlig omgangsvenn med noen av dem, for å si det slik. Dessuten har jeg ikke skrevet fem bind selv.

Ikke noe leksikon

- Kan vi vente oss noen fornærmelser?

- Det er vel alltid noen som blir fornærmet. Kanskje noen fordi de ikke er med. Vi har ikke lagd noe leksikon, men et verk der vi ser på utviklingslinjene de siste 50 åra. I Sverige ble det en voldsom diskusjon i etterkant av deres musikkhistoriske verk. Da gikk enkelte ned i teksten med millimetermål for å måle om innsatsen sto i forhold til mengden omtale. Og blir noen fornærmet her hjemme, får vi nok samme type reaksjon som i Sverige. Den fornærmede komponisten eller utøveren sa det aldri selv, men lot venner, studenter og andre si fra at dette var en skandale.

- Hvem blir fornærmet her, tror du? Navn, takk!

- Nei, det kan jeg ikke si noe om.

- Et bind som går fra 1950 og fram til i dag, må vel vie en stor plass til pop, rock og jazz?

- Helt opplagt. Dette er en viktig del av folks liv i dag. Passivt utsettes vi for kaskader av musikk daglig, ganske mye av musikken rundt oss er pådyttet popmusikk. Men folk velger også aktivt å oppsøke musikken, og ikke få spiller selv.

Ildsjelene

- Finnes det noen rød tråd gjennom de fem bindene?

- Det slo meg da jeg satt med korrekturen for noen uker siden. Plutselig dukket ordet opp igjen: «ildsjel». Ordet er en gjenganger gjennom fem bind og er symptomatisk for norsk musikkliv både før og nå. Selv de mest profesjonelle institusjoner i Norge hadde ikke vært mulige uten ildsjelene. Og det gjelder fortsatt i dag. Et orkester som Oslo-Filharmonien kunne knapt vært drevet om det ikke var for at utøverne også er ildsjeler. Man kan faktisk være både fast ansatt og ildsjel!

- Fins det noe utpreget nasjonalt i norsk musikk?

- «Det nasjonale» som uttrykk har gått i bølger. Mot slutten av 1800-tallet ble vi beskrevet som et av randlandene i Europa, hvor vår egenart var noe fjernt, eksotisk og morsomt. Jeg mener vi er i ferd med å bli interessante igjen på det feltet, om enn med andre fortegn. Vi har utviklet en egen sound, en musikk som søker mot noe fjernt, nesten udefinerbart. Grupper som a-ha og Röyksopp er eksponenter for dette. I tillegg har vi også den nye generasjonen komponister som har fått bra navn ute i verden for sin nyskapende klang, og som gjenkjennes som norsk. Dette har skjedd fordi de ikke har gått i fella som andre europeiske komponister har gjort.

- Og som er?

- Å glemme at musikk er musikk og ikke bare et vedheng til andre uttrykk som tekst og video.

Hele Norges coronakart