Musikalske mestermøter

RISØR (Dagbladet): Festivalkomponistene Johann Sebastian Bach og Fartein Valen i førsteklasses tolkninger.

Rammen rundt festivalen er utpreget lokal, og raus med sjarm. Slik blir det nesten noe tilforlatelig i at konsert etter konsert avduker musisering i den absolutte verdenstoppen.

På mange måter personifiserer Leif Ove Andsnes begge deler. Han er allestedsnærværende med avslappet autoritet i egenskap av å være kunstnerisk leder. Men idet han går på podiet for å spille, er det pianisten vi møter, i total konsentrasjon.

Gjenerobret

Slik har vi kunnet følge hans første trinn på veien mot å innforlive en komponist som han knapt har spilt offentlig før, selveste Johann Sebastian Bach. Og mens de fleste etter hvert sverger til Bach på klimpreinstrumentet som han skrev musikken sin for, så gjenerobrer Andsnes ham for det moderne konsertflygelet.

Spillet mellom de selvstendige linjene i musikken, og den rytmiske spensten som så lett drukner i den store klangkassa, står like distinkt fram som på noe cembalo. Og Andsnes topper det hele med et anslag som er fast og mykt på samme tid, enten Bach foreskriver kaskader av sekstendeler eller gir seg hen til sine instrumentale arier.

Forløst

I så måte skapes det en linje til den andre av komponistene som står i fokus på årets kammermusikkfest, Bach-beundreren Fartein Valen. Elise Båtnes på fiolin og Einar Henning Smebye på klaver i fiolinsonaten op. 3, supplert med Christian Poltéra på cello i strykertrioen op. 5, har presentert oss for en Fartein Valen som meteor i usikret bane, i ferd med å slynges bort fra tradisjonen fra Max Reger og Johannes Brahms der han begynte.

Resultatet har vært en formidabel musikalsk kraftutladning, en åpenbaring av et uttrykk som bar Valens musikk til siste slutt, men som få har tort å ta helt ut.

Endelig har Fartein Valen funnet sine utøvere, av det slaget som innfrir hans eget ønske om ikke å bli spilt like anemisk som han så ut.