Musikalske ytterpunkter

De berørte musikkhistoriske ytterpunkter, søndagens konserter med henholdsvis Concerto Italianos instrumentalensemble i Oslo domkirke, og Gidon Kremer og hans baltiske medspillere i små formater i Universitetets aula søndag kveld.

Men de tangerte så visst også musikalske høydepunkter.

I så måte kan vi allerede nå konstatere at ekstrasatsningen på prominent besøk i markeringen av at Oslo Kammermusikkfestival går av stabelen for tiende gang har gitt uttelling. Og dessverre også at det ikke er nok med navn som ville fylt konsertlokaler i Europa til trengsel når man henvender seg til publikum i Norges hovedstad, der folk først strømmer til når gjestene er berømt på den rette måten, det vil si trygt innenfor allfarvei.

Poetisk overlys

Det plaget imidlertid ikke oss som var til stede, der konsentrasjonen om musikken var total, både på podiet og i salen. Kremer fulgte opp sin høye profil fra første konsert, men mer dybdeborende, slik formater på tre og fire og seks musikere inviterer til.

For meg toppet konserten seg i framføringen av Giya Kanchelis årsferske strykertrio «Time and again», en åpenbaring av et annerledes klangrom. Utenfor tida, stillfarende og badet i et poetisk overlys.

Tidsfølelsen var også det som utmerket Concerto Italianos framføringer av håndplukk fra instrumentalmusikkens første hundreogfemti år, på italiensk 1600- og 1700-tall, med navn som Merula, Frescobaldi, Legrenzi, Vivaldi og Corelli.

Nyskapende

De fleste som har gjort lykke i dette repertoaret satser på effekten i den voldsomme energien som disse komponistene genererer i sin strykersats. Concerto Italiano legger an en annen vinkel, fra det vokale. Men da ikke så mye det sangbare og melodiøse, som ut fra et fritt åndedrett, der instrumentalistene fraserer like uanstrengt og åpent som for eksempel Concerto Italianos sangere, som vi hørte tidligere under festivalen.

Når klangen åpner seg på denne måten, strømmer en annerledes tidsfølelse inn i musikken, som plutselig klinger både fortrolig og fremmedartet.

Til sammen ga de to konsertene oss dermed syn for hvordan tradisjon kan fornyes både av nyskrevet musikk og av nyskapende fortolkninger, når framføringen er i hendene på musikere som strekker seg ut over rutinen.