PRISVINNER: Pulitzerprisvinner Jennifer Egans fortellinger i «Bølle på døra» beskriver hvordan vi preges av musikk, teknologi og årenes gang.
Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.
PRISVINNER: Pulitzerprisvinner Jennifer Egans fortellinger i «Bølle på døra» beskriver hvordan vi preges av musikk, teknologi og årenes gang. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.Vis mer

- Musikk er jo en tidsmaskin

I suksessboka «Bølle på døra» ville Jennifer Egan fange tida.

- Ikke akkurat en roman, på en måte om musikk ... det er aldri et godt tegn når du må beskrive ei bok gjennom hva den ikke er, sier Jennifer Egan.

Hun er i Norge for å snakke om sin siste bok «Bølle på døra», en utgivelse som hun medgir i utgangspunktet ikke så ut som en kandidat for New York Times' bestselgerliste.

Ikke var det klart om den var roman eller en novellesamling, den hoppet fram og tilbake i tid og mellom kontinenter. Snarere enn å følge én person, lot den bifigurer i en historie være midtpunkt i den neste, før den etter hvert viser seg å kretse i et mønster rundt platemogulen Bennie, en selfmade man, og hans unge assistent, Sasha, som åpner boka med å stjele lommeboka til en fremmed kvinne.

- Da jeg skrev på det som skulle bli det første kapittelet i denne boka, ble jeg nysgjerrig på sjefen til Sasha, forklarer Egan.

- Og så skrev jeg kapittel to om ham. I kapittel to får vi høre litt om Bennies ekskone, og da begynner vi å lure på hvordan hun er, og så går vi tilbake dit. Jeg fulgte nysgjerrigheten min hvor enn den førte meg.

EGAN HAR SAGT at hun lot seg inspirere av HBO-serien «Sopranos» i måten å flytte fokus mellom figurene, og det lykkes hun så godt med at HBO nå har kjøpt rettighetene til å lage serie av boka hennes. Men i motsetning til de fleste TV-serier hopper hun også fritt både bakover og framover i tid, noe som av og til fører til nærmest henslengte beskrivelser av hva som vil skje med en av figurene om tjue år.

- Jeg måtte gi opp kronologi som et organiserende prinsipp, fordi det ble en hindring. Nysgjerrigheten går i alle retninger, og jeg valgte å følge den.

Tid som sentralt tema kom også fra en fascinasjon for Marcel Prousts klassiske romanverk «På sporet av den tapte tid», kan hun fortelle. Men der Proust tid har et nostalgisk skinn, er Egans tid både ubønnhørlig og uforutsigbar. Bokas karakterer blir streite eller gale, de slutter å elske hverandre, noen går under og andre blir reddet, uten at noen av dem synes å forstå hvorfor eller kunne gjøre noe med det. Tida er, som karakteren Bosco sier, «en bølle.»

- Jeg kom på den tittelen («A Visit From the Goon Squad») for mange år siden, - før jeg hadde ei bok som passet. Jeg ventet på at den rette skulle komme, og da Boscos replikk dukket opp i kapittel tre, tenkte jeg «å herregud, det er denne, her er den!»

BOKAS HANDLING STARTER på 70-tallet, da Bennie og hans venner var unge punkere i San Francisco, og fortsetter fra 80-tallet og framover i New York. Den nysgjerrige leser vil kanskje lete etter paralleller med forfatterens egen biografi - og Egan er raus nok til å imøtekomme begjæret på sin interaktive nettside, hvor hun røper i hvilke øyeblikk i hennes eget liv bokas forskjellige kapitler ble unnfanget, og hvilke leiligheter i New York hun har brukt som modeller for de fiksjonelle.

- Jeg liker vanligvis ikke å blande inn mitt personlige liv, men i dette tilfellet føltes det naturlig, siden boka også er en slags reise gjennom min egen opplevelse av New York og min utvikling som forfatter, fordi jeg skrev de tidligere tekstene i så forskjellige faser.

Egan oppdaget underveis at flere historier hun hadde skrevet så langt tilbake som 90-tallet og aldri utgitt, nå føyde seg inn i dette prosjektet.

- En av de gamle historiene var om ei jente som der het Madeleine, som stjeler en lommebok, og siden Sasha hadde gjort det samme, slo det meg at dette måtte være samme karakter.

Egan befant seg også selv i utkanten av punkscenen i San Francisco på 70-tallet (- Selv om jeg likte 60-tallsmusikk best, røper hun), og ville gjerne fange den tida.

- Musikk er jo en tidsmaskin - slik er det også i Proust, en sonate dukker opp flere ganger og tar folk tilbake til en tidligere tid - og jeg tror at for tenåringer er det musikalske øyeblikket de vokste opp i veldig definerende.

TIDSLINJA I EGANS bok strekker seg helt til en gang innpå 2020-tallet, i en verden merket av global oppvarming og krig, hvor musikkindustrien styres av hvordan spedbarn responderer på musikken på mobiltelefonene sine.

- Det virker for meg uunngåelig at en nåtidig bok om tid må ta for seg teknologi, jeg vet ikke hvordan det ellers skulle gjøres. For tjue år siden hadde vi ikke Internett, det er et kjempestort før og etter.

Egan advarer imidlertid mot å ta den pessimistiske framtidsspådommen alt for alvorlig.

- Det var ment å ha en lett tone. Og den greia med telefonene er helt utdatert, fordi jeg skrev det før iPhone kom, men om du ser en unge og en iPhone nå, ser du at det allerede er skjedd - om jeg skulle prøve å satirisere framtida, ville jeg ikke kunne bruke det lenger. Nå for tida finnes det et populært program som heter freedom, som lar deg sperre din egen internettilgang i perioder. Som forfatter kunne du ikke finne på noe så sprøtt: folk betaler for å bli koblet fra Internett.

JENNIFER EGAN SKRIVER også journalistikk, blant annet for New York Times, ofte om teknologirelaterte emner. Mens avisskrivinga utføres på datamaskin, holder hun fast på å skrive skjønnlitteratur for hånd.

- Prosessen er veldig ubevisst, og jeg blir for oppmerksom på feilene og svakhetene når jeg ser skriften på skjermen. Når jeg skriver, vet jeg ikke på forhånd hva som skjer: sånn som da setningen «Tiden er en bølle» kom, helt overraskende. Håndskrift har en rytmisk, fysisk kvalitet og jeg elsker å ikke være koblet til en maskin, å være hvor som helst og ikke bli distrahert av noe.

Like fullt har Egan valgt å utforme et av de sentrale kapitlene i boka som en 70-siders powerpointpresentasjon.

- Jeg ville at hvert av kapitlene i boka skulle ha forskjellige innfallsvinkler og stemmer, og etter en stund begynte jeg å gå tom for ideer. Noen av forsøkene fungerte ikke: Jeg prøvde blant annet episk poesi, og det ville vært fantastisk - men jeg er en forferdelig poet, sier hun og ler.

- DET ER VELDIG vanskelig å formidle handling i powerpoint, og det er kaldt og forretningsaktig, så det er en grunn til at folk ikke bruker det til skjønnlitteratur. Den historien som fungerte til slutt var en veldig søt historie som balanserte kulden, og en barnefortellerstemme som undergraver det businessmessige. En fortelling som ville være veldig klisjéaktig om jeg skulle skrive den tradisjonelt - så kjedelig, - en familie som strever og lider og elsker hverandre, blæh.

- Men den er jo veldig rørende. Jeg hørte at kapitlet ble med i boka helt på tampen, og uten ville det vært en mye tristere bok?

- Det er skummelt hvor nært det var at den ikke ble med. Jeg var egentlig i gang med de siste endringene, og visste ikke om forlaget ville gå med på det. Men det er virkelig nødvendig for helheten, Ikke bare på grunn av det følelsesmessige og optimistiske, men også tematisk og teknisk: Powerpointens struktur minner om hele boka, med alle de blanke mellomrommene. Powerpoint er jo 50 prosent pauser.

Jennifer Egans bok «Bølle på døra» har vunnet Pulitzerprisen og National Critics' Book Award i USA, og er ute på norsk på Oktober forlag. Egan samtalte med Linn Ullmann om boka på Litteraturhuset i Oslo i går kveld.