Musikk full av liv

Andrew Manze i topp slag.

Dir.: Andrew Manze Store Studio, NRK KONSERT: Nyheten om Manzes utnevnelse var dagsfersk. Men det var ikke mye debutantaktig over Manzes prestasjon på podiet, for anledningen uten fele. Nei, dette var den samme, gudbenådete formidleren av musikk som vi kjenner fra tidligere møter. Det alene setter ham i en særklasse, som slett ikke krymper om vi spisser ørene for den rent musikalske prestasjonen. For Manzes verbale formidlingsevne er i grunnen av samme rot som hans musikalitet, og preges av det samme overskuddet.

Planke

Derfor blir det aldri noe antiklimaks når han går over fra å snakke om musikken, til å foredra den klingende. Og ganske særlig ikke når det er Mozart som står på programmet.

De åpnet med «Serenata notturno», og fikk planke. Det er ikke mange dirigenter som formår å løfte Kringkastingsorkestret til samme nivå nettopp i Mozart som Manze, nettopp fordi den gjennomsiktige satsen tåler så lite under det fremragende før det begynner å pakke seg til.

Manze for sin del satser ikke på det forfinede hos Mozart, men sikter seg inn mot det livfulle og frodige. Det forvandler Mozart fra en utstillingsgjenstand til en levende organisme, som glimter til ved hvert velplasserte ettertrykk.

De var det mange av, men ikke et eneste på feil sted. Samtidig vet han hva som kreves av evne til å skille viktig fra uviktig, og av nyanseringskunst, slik at frasparket i hver frase blir følbart.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pedagogisk verk

De fortsatte med Benjamin Brittens «The Young Person’s Guide to the Orchestra», et ustoppelig pedagogisk verk som aldri unnlater å understreke sine poenger. Men se om ikke Manze klarte å tyne musikk ut av dette forterpede verket også, ikke minst ved hemningsløst å spille på musikerne fryd over å komme så ettertrykkelig i fokus, pent etter tur slik at alle i salen vet hvem det står om.

Det trigget åpenbart formidlingsevnen hos musikerne, som glimtet til slik forskriften ville ha det til: pent etter tur.

Så kom punket der orkesteret ikke helt evnet å strekke seg langt nok, Stravinskijs «Symfoni i C», samme hva Manze prøvde på. Dette er musikk som er mer subtilt enn hva den kan virke som, og som når den ikke spilles opp til sitt nivå faktisk klinger en smule ordinært og firkantet.

Det gjorde den da også i går kveld, før musikerne i sistesatsen mirakuløst fant nøkkelen og virkelig lot oss fornemme hvor sløy denne komponisten faktisk er.

Da løftet konserten seg, og endte som den begynte: med musikk full av liv.