Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Musikk, med og uten drama

Operatisk sønderlemming av Gershwins mesterverk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Gershwins «Porgy and Bess» er noe langt mer en god fortelling utstyrt med gode låter. Den er gjennomkomponert fra begynnelse til slutt, og låtene - som så visst er eksepsjonelt gode - er vevd inn i den store helheten. Det er derfor Gershwin kalte den for en opera, den første noen-sinne i den afroamerikanske musikkens historie. Men det var ikke for at den skulle synges så veldig operatisk, med store operastemmer og flagrende vibrato.Dét blir helt feil, om så alt annet stemmer. Og det gjør det på den flunkende nye innspillingen på Decca, som John Mauceri står i spissen for med orkester og kor fra Nashville. Han er en dreven fortolker av amerikansk scenemusikk. Men denne gangen er det som om han har misforstått, og i stedet gått inn i rollen som musikkhistoriker på arkivstudier på bekostning av sin oppgave som musikalsk fortolker.

STORT ARBEID ER LAGT NED for å spore opp notemate-rialet som ble brukt ved førstegangfremføringen. For Gershwin forandret alltid verket i løpet av innstuderingen, slik svært mange operakomponister før ham. De foreligger som notater og strykninger i utøvernes og dirigentens noter, men ble aldri trykket. Nå er de møysommelig sporet opp, hver eneste én, og lagt til grunn for denne versjonen.Med alt låter helt feil, likevel, unntatt orkestret. Med unntak fra Alvy Powells Porgy, utleverer samtlige medvirkende verket til operatiske unoter, skarpe stemmer og overdrevent vibrato. Det tar framfor alt knekken på varmen i verket, den dype sentimentaliteten som også åpner for tragedien som utspiller seg og gjør verket nærgående som få. Alternativet foreligger. For sytten år siden spilte Glyndebourne-kompaniet under Simon Rattle inn «Porgy & Bess» på CD. (Den foreligger også som DVD, der vi ser at det må ha vært en praktfull produksjon.) Den har alt, eller i hvert fall nesten alt man kan ønske deg, med Willard White som Porgy, Cynthia Hamon som Bess og Damon Evans som Sportin\' Life. Da godtar vi gjerne noen historiske faktafeil i forhold til originalen, da den gikk over scenekanten i New York i 1935.

I DEN FORELØPIG SISTE utsendelsen av Mozarts store c-moll messe, på Virgin, stemmer derimot alt. Verket er på mange måter sopranenes store messe, og blir ikke mindre dét med Natalie Dessay og Véronique Gens i front. Begge har stemmer som er nær sagt perfekte for verket, lette og bevegelige, men med dramatisk nerve som bærer fram så vel store høydepunkter som den helt finstilte klangen. Det for meg ukjente ensemblet Le Concert d\'Astrée under Louis Langré, bærer helheten fram helt eksemplarisk, og gjør innspillingen til et verdifullt bidrag til Mozart-diskografien.

SIGURD ISLANDSMOENS «REQUIEM» er helt nytt for meg, og sikkert for mange andre også, ettersom notematerialet forsvant på 1950-tallet. Men nå er det her igjen, i sin blanding av «latinsk tradisjon og rotnorsk folkemusikk» for å sitere platecoveret, innspilt av Kristiansand Symfoniorkester og Det norske Solistkor under Terje Boye Hansen på 2L.De gjør en god jobb, men makter ikke å fjerne inntrykket av en litt naiv og firskåren sats, som så mye norsk musikk fra mellomkrigstida, som lunter seg hele Requiemet til endes.