Musikk og kjærlighet

Jan Inge Sørbø har satt seg høye mål med den lille romanen «Til Elise». Innenfor en skjønnlitterær ramme har han satt seg fore å drøfte helt essensielle spørsmål for den nasjonen han er en del av.

Det gjelder konfikten mellom det europeiske og det rotnorske, mellom by og land, mellom urbanitet og folkelighet. Som samfunnsmenneske personifiserer den gamle Syn og Segn-redaktøren Sørbø selv så utvilsomt den delen av norsk kultur som henter sine røtter fra målsak, bondereisning, gammel venstretradisjon, om man vil.

Så man kunne ha ventet seg et litterært anrettet forsvar for det heroiske forsøket på å «skape sin egen skikk», slik noen for eksempel ynder å lese resultatet av våre to folkeavstemninger om EU. Men tvert imot går Sørbø langt - jeg vil si for langt - i å demonisere visse sider ved den folkelige norske motkulturen. Hans antydninger om en brunskimret understrøm synes jeg grenser til overspill, i hvert fall slik han skildrer dette i romanen sin.

Incest

Og her er vi inne på det som for meg blir hovedinnvendingen mot en bok jeg på mange måter likte: Sørbø lager ikke litteratur som fullt ut matcher hans egne ambisiøse forehavender. Den ulykkelige kjærlighetshistorien mellom Anders Hodnebø fra en liten øy i Ryfylke og den fine borgerfrøknen Elise Sandsgaard fra Stavanger makter ikke å bleke det store lerretet forfatteren bretter ut. Ikke minst ødelegges mye ved at vi - jeg hadde nær sagt enda en gang - blir servert en incesthistorie som nok dels er ment å illustrere de dystrere sider av den borgerlige finkulturen, dels skal forklare Elises undergang.

For å illustrere motsigelsene mellom sentrum og periferi i vår norske tradisjon bruker Sørbø musikken. I særdeleshet konsentrerer han seg om Ludwig van Beethovens livsverk og skjebne. I sin søken mot finkulturen opphøyer Anders Hodnebø Beethoven til en slags borgerlig frigjøringshelt. Men var han det?

Sterk

Ved hjelp av et utskudd fra den fine Sandsgaard-familien blir Anders Hodnebø i stand til å trenge inn i Beethovenes liv. Og forståelsen av hvem Beethoven egentlig var, blir for Hodnebø en viktig del av det å forstå seg selv.

Så dette er også en bok om musikk, og om kjærlighet til musikken. Så sterk, så potent og så frigjørende kan musikken være at den nesten redder Eline Sandsgaard. Men Anders Hødnebø ødelegger alt i et velment forsøk på å frigjøre henne fra sin traumtiske barndom.

«Ein roman om kjærleik og musikk,» kaller Sørbø boka si. Som sådan, og som en problematisering av vår nasjonale dualisme, bærer den et stykke på vei. Men bare et stykke.