Musikk som gløder

Oppglødet Schubert.

CD: Det strømmer varme gjennom denne innspillingen av Schuberts aller siste strykekvartett, utgitt på ECM. På en eller annen vanskelig gripbar måte henger dette sammen med Victor Kissines arrangement av kvartetten for strykeorkester, gjort på forespørsel av Gidon Kremer og hans Kremerata Baltica .

Nå er det ikke så sensasjonelt å gjøre om på Schubert. Ikke minst Luciano Berio tok fatt i Schuberts partiturer, og komponerte videre på dem, liksom. Men dette er noe annet, et arrangement i strengere forstand.

OG LIKEVEL BRINGER det en helt ny dimensjon i klangen, som påvirker uttrykket i musikken. Fargene i paletten blir dypere og linjespillet tydeligere, på en måte som får verket til å gløde.

Dette henger også sammen med Kremers spill, inklusive hans orkesterledelse. Han kan spisse en uttrykkskvalitet som få, slik at den nesten blir gjennomtrengende, og med Kissines hjelp har han bokstavelig fått mer å spille på.

Noen vil kanskje synes det blir for mye av det gode. Selv hører jeg det gjerne, også som en påminnelse om stoffligheten i Schuberts musikk når den er på sitt rikeste, en valør som kommuniserer fint med det rendyrkede alvor som preger denne delen av Schuberts seineste verker.

Det er mye uttrykk i Ginette Neveu også, fiolinisten som jeg alltid tenker på som om hun levde for lenge, lenge siden, selv om hun ikke ville ha vært mer enn 86 år i dag.

Hun var en av mellomkrigstidas store stjerner, selv om karrieren ikke begynte å skyte fart internasjonalt før umiddelbart etter andre verdenskrig. Da den sluttet, hadde hun sittet fast i det okkuperte Paris, men sensasjonelle konsertopptredener og plateopptak nettopp i Sibelius og Brahms brakte navnet hennes helt i forgrunnen.

Der stoppet den brått, i en fjellvegg på Azorene, med den da 30 år unge Neveu i fly på vei til konsertturné i USA.

EMIs «GREAT RECORDINGS of the Century» (GROC) gir oss her hennes Sibelius fra 1945 og hennes Brahms fra året etter.

Det er besnærende lytting, med en intensitet som gjør inntrykk, ikke bare i tonedannelsen, men i et nesten rastløst engasjement. Det er som om hun ikke kan få sagt sitt klart og tydelig nok, for Sibelius\' vedkommende i en prosess som den gang opptaket ble gjort ennå var med på å bringe fiolinkonserten hans inn på fast plass på repertoaret.

Pianisten Emil Gilels fikk en helt annerledes lang karriere. Han ble tidlig en av de store, i konkurranse med pianistnavn som Rubinstein, Horowitz, Michelangeli, Lipatti, Gieseking og Richter, allerede på 30-tallet.

Det besnærende med utsendelsen av hans innspilling av Beethovens 4. og 5. klaverkonsert fra 1957, på EMIs GROC-serie, er tydeligheten og den direkte henvendelsen i spillet. Det henger også sammen med orkesterklangen, som er stor og tung - men tydelig. Men Gilels kommer gjennom med et nærvær som er eksepsjonelt. Ikke en frase blir liggende uopplyst, i innspillingen som nærmest får musikken til å synge, så inntrengende du bare kan ønske deg.