Musikk: Språk som alle forstår

Har korpsbevegelsen noen rolle å spille - bortsett fra å skape feststemning på nasjonaldagen?

I morgen går tusenvis av musikanter gjennom gatene i bygd og by over hele landet. Den forslitte frasen «hva hadde vel 17. mai vært uten musikkorps» viser seg som en kraftfull realitet. Musikkorps. Skolekorps. Ungdomskorps. Veterankorps. Mange velklingende - noen ikke fullt så avanserte. Dagen før Dagen er det grunn til å trekke fram at korpsene til sammen representerer en bevegelse som spilte en vesentlig rolle i bygging av den norske nasjon. Nasjonaldagen som stormønstring er neppe noen tilfeldighet.

Og korpsbevegelsen er fortsatt aktuell og oppegående - som stedet hvor tusenvis av nye barn hvert år får oppleve gleden over å spille et instrument.

Når Norge om tre år feirer 100-årsjubileet for unionsoppløsningen og det er gått sju år siden den kommunale musikk- og kulturskolen ble lovfestet, har korpsbevegelsen da noen rolle å spille? Bortsett fra å skape feststemning på nasjonaldagen og når snorer skal klippes av ordfører eller representanter fra Slottet?

I mange år har musikkorpsene fungert som opplæringsinstitusjon i musikk for det brede lag av befolkningen. Her fikk du utlevert instrument og fikk musikkopplæring - en opplæring som tidligere var forbeholdt unge fra de kondisjonertes hjem med klaver i stuen. Per og Pål, og etter hvert også Kari og Lise, fikk mulighet til å traktere et instrument - fordi korpsbevegelsen tok ansvar.

Til gjengjeld måtte mor og far bidra med dugnadsaktivitet for å skaffe inntekter til musikkorpskassen. Instrumenter var ikke gratis, ei heller uniformene. Men i mange år var den entusiastiske musikklærer idealistisk korpsdirigent. Tusenvis av mennesker har fått sin grunnleggende musikkopplæring nettopp gjennom musikkorpsene. Noen av dem har nådd internasjonal klasse og stjernestatus. Korps-Norge er folkebevegelse og talentfabrikk i ett.

Musikkorpsene som ble etablert i alle landets avkroker, er ikke noen annet en musikkens og kulturlivets svar på en altomfattende trend som gikk over landet: Hver lille by og bygd fikk sitt Folkets Hus, ungdomslokale, bedehus og første idrettsanlegg - og musikkorps - reist på grunnlag av pengene fra folk som ikke hadde penger. Folk flest tok ansvar for sin faglige, religiøse og kulturelle virksomhet, etablerte lokale lag som til sammen ble store folkelige bevegelser. For i fellesskap å bli ideologisk selvstendig - fra kapitalmakt eller embetsmenns religiøse makt. Eller ganske enkelt for å skaffe vanlige folk en arena for egen utøvelse av fysisk fostring eller musikk.

Musikkorpsene er «musikk- og kulturhjulet» i dette svære maskineriet av frivillige organisasjoner som vokste fram. Som gjorde det mulig å gjennomføre - og ga kulturell legitimitet til - forrige århundres svære prosjekt, det vi i dag kaller velferdsnasjonen Norge.

Musikk- og kulturskoler er blitt lovfestet, og et tilbud skal gis i kommuner. Blir korpsene marginalisert når musikkopplæringen blir kommunalisert?

De kommunale musikk- og kulturskoler har definitivt en misjon i å sørge for økt kvalitet i undervisningen. Nettopp korpsbevegelsen har mange steder vært drivkraft i etableringen av musikkskoler. Men opplæring i musikk er mer enn bare det musikkfaglige. Livet mellom notene er livet mellom menneskene. Barn lærer å ta ansvar - for hverandre og samspillet.

Korpsmiljøet har en sunn blanding. Med uniformert disiplin, marsjtakt, buksepress og blankpusset instrument på den ene siden, og løssluppen ungdommelig prøving og feiling på den andre siden. En organisasjon eller bevegelse som skal lykkes, må stå for verdier som taler til folk. Og deretter ha innhold, form og organisering i tråd med tidens krav.

Korpsbevegelsen sakket akterut en periode. Verdiene var det aldri noe galt med, men formen og innholdet har vært dårligere stilt. Mange steder drev man med foreldet repertoar, manglende fornying av korpskonsertene og avleggse opplæringsmetoder - iført uniformer fra 1950-tallets stilidealer. Mange musikanter vendte bevegelsen ryggen, med støtte fra foreldre som følte de druknet i dugnad og vaffelrøre.

Etter hvert er korpsrepertoaret fornyet slik at flere musikkformer enn marsjens stringente rytme har sin opplagte og dominerende plass i repertoaret. Over hele landet finnes mange korps som gjør prosjekter med innslag av musikkteater, solister, forestilling, nyskrevne bestillingsverk og konsept-tenkning som tar livet av eldre tiders oppfatning av hva en korpskonsert kan være.

Fra korpsenes egen organisasjon, Norges Musikkorps Forbund, er det nedlagt et stort arbeid for å bedre korpsenes rammevilkår. Det har resultert i titalls millioner statlige midler til korpsene. Nå må vi skjerpe oss ytterligere i samarbeidet med musikkskolene.

Og da opplever vi at det snur - bevegelsens medlemstall er på vei oppover igjen. Det er bra, for samfunnet trenger korpsene.

For noen år siden gjennomførte NHO en undersøkelse om hva folk anså som viktige momenter i lokalsamfunnet. Der NHO regnet med at infrastruktur, antall minutter til arbeidssted og lignende ville skåre høyest, var det derimot fritidstilbud til barn og unge som var viktigst.

Dersom folk skal flytte eller bli boende, må det være et attraktivt fritidstilbud i nærmiljøet. Motorvei og dypvannskai er slett ikke lokalsamfunnets viktigste infrastruktur. Korps, kor og idrettsaktiviteter er imidlertid av vesentlig betydning.

Musikkorpsene har vært en del av det å skape tilhørighet. Ikke bare for lokalsamfunnet og for skolen. Men også for det enkelte individ. Jeg er en del av et større hele. Jeg betyr noe. Min stemme er viktig. Er vi i ferd med å miste denne dimensjonen i vårt samfunn? Har egobølgen og individualiseringen nådd så langt at ingen er villig til å ofre så mye som en lillefinger for kollektivet? Forståelsen av at ved å gjøre en innsats for sønnen i nabolaget, gjør du også en viktig innsats for din egen datter. Er den borte? I Big Brother-støyen og andre såkalte reality-segmenter vil et slikt inntrykk lett feste seg.

Men det er gjort undersøkelser som viser et stort potensial i befolkningens dugnadsvilje. Den er kraftig, men den er ikke gratis. Men gi barn og unge en aktivitet som får frem glansen i øynene deres, og du har en uløselig kontrakt med opphavet. Fordi det oppleves som meningsfylt. Dessuten er det sosialt - og hyggelig.

Sør-Afrikas president Thabo Mbeki, i disse dager på statsbesøk i Norge, har en uendelig rekke utfordringer, for eksempel aidsproblemene og kriminaliteten. Etter apartheid skal Det nye Sør-Afrika smis. En rekke små hjul skal fungere for å skape sunt liv i samfunnsmaskineriet. Ett av hjulene heter Field Band Foundation. En fem år gammel korpsorganisasjon som jobber med å bygge stolthet og tilhørighet i de svarte bydelene rundt Durban, Cape Town, Johannesburg og Port Elizabeth. Sammen med Smestad skolekorps kommer det til å gå et korps fra Sør-Afrika opp Karl Johans gate i morgen.

Selv om det kan synes søkt å trekke paralleller mellom det norske samfunn på begynnelsen av forrige århundre og dagens Sør-Afrika, er det snakk om å gi et tilbud til ungdom som trues av arbeidsledighet, vold og manglende framtidstro.

Stein Rokkan er en av statsviterne som har vært meget observant på kulturens rolle i nasjonsbyggingsprosessen. Ikke minst språket. Musikk er et internasjonalt språk. Det stimulerer til samarbeid, forståelse og toleranse. Til høsten vil Norges Musikkorps Forbund sende seks instruktører til Sør-Afrika. Seks unge mennesker skal jobbe med svarte korpsmusikanter i et helt år. I tillegg kommer fire sørafrikanere for å ta del i vårt samfunn, og gi noe av den spilleglede vi nordmenn kanskje har mistet på velferdsveien. Dermed knytter vi sammen det store norske nasjonsbyggingsprosjektet til tilsvarende prosess i Sør-Afrika - og gir norsk korpsbevegelse fornyet aktualitet og utsyn.

Verdien er den samme uansett: Gleden av å spille et instrument, samholdet og fellesskapet. Ideer som ikke går ut på dato - uansett.