Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

«Love Actually»

Musikken i «Love Actually» suger

Jeg elsker «Love Actually». Jeg hater musikken.

JULETRADISJON: Da Dagbladet i 2008 inviterte leserne til å kåre tidenes beste romantiske komedie, gikk «Love Actually» av med en overlegen seier. Gjennom årene har filmen blitt en juletradisjon for mange. Video: UniversalMovies / YouTube Vis mer
Kommentar

Billy Mack, den aldrende og eksnarkomane rockslabbedasken, sier det egentlig rett ut i filmens første ordentlige scene. Han er i studio og forsøker å spille inn en juleversjon av sekstitallsklassikeren «Love is all around». Han får det ikke helt til.

«This is shit, isnt't it», sier Billy Mack.

«Yes. Solid gold shit!» sier manageren.

Og der har du musikken i «Love Actually». Solid gold shit over hele linja.

Jeg elsker «Love Actually». Jeg ser den hver jul sammen med en venninne. Vi både sipper og ler på de riktige stedene. Men hvert år snur jeg meg mot henne ved slutten av filmen og spør: Er ikke musikken bare helt grusom? I fjor stilte jeg også spørsmålet på Facebook. Det endte med massiv motbør i kommentarfeltet. Og fordi jeg ikke hadde noen gode argumenter, siden jeg først og fremst satt igjen med følelser og ikke empiri, tapte jeg diskusjonen.

Derfor går jeg mer detaljert til verks i år.

Som en skjebnens ironi er elendig musikk et gjennomgangstema i «Love Actually». Det kommenteres stadig hvor grasat dårlig julelåta til Billy Mack er. Spesielt av ham selv. For eksempel i scenen der han intervjues av en radiostasjon: «Kors på halsen og to fingre i rumpa: Det er uten tvil århundrets verste låt», sier programlederen.

Og her må det tilføyes at jeg lener meg fullt og helt på den offisielle norske oversettelsen, også når Billy Mack avslutter samtalen med et udødelig: «Kjøp den stinkende kloakkplata!»

I bryllupsfesten til Peter og Juliet står Sarah og Mark og snakker sammen.

MARK: «Ja, hva tror du. Er dette verdens verste DJ?»

SARAH: «Sannsynligvis. Det kommer an på neste sang».

DJ-en setter umiddelbart på Donny Osmonds grusjævlige versjon av «Puppy Love» (1972). Som for å understreke at ja, han er faktisk tidenes verste dj.

Med andre ord: «Love Actually» er bevisst sine elendige musikkvalg. Disse valgene kan stort sett deles i tre kategorier:

1.« Ironi-kategorien»: Musikken som skal være dårlig, som «Puppy Love». Filmskaper Richard Curtis sto også bak nittitallsklassikeren «Fire bryllup og en begravelse» og ga i sin tid det skotske bandet Wet Wet Wet oppdraget om å lage en hit til filmen. De fikk velge mellom «Love is all around» av The Troggs, «Can’t Smile Without You» av Barry Manilow og «I Will Survive» av Gloria Gaynor. Et lite skrekkabinett, der altså. Resten er hitlistehistorie. Låta toppet VG-lista elleve uker på rad og var overalt. Jarvis Cocker i det britiske bandet Pulp ble faktisk så irritert at han spilte på BBCs «Top of the pops» med et skilt der det sto: «Jeg hater Wet Wet Wet». Antagelig er «Christmas is all around» skapt for å gni det inn hos alle som gikk fryktelig lei i 1994.

2. «Grusom-kategorien»: Musikken som rett og slett bare er grusom. Det begynner med de pompøse synthstrykerne allerede i åpningscenen på Heathrow. «Grusom-kategorien» inneholder både diegetisk og ikke-diegetisk musikkk. Det vil si både den musikken som karakterene hører, som er en del av deres univers, og den musikken som bare vi seere hører, som på en måte legges oppå. I «Love Actually» er det veldig vanlig at disse to flyter over i hverandre, fra scene til scene. Ta barscenen, for eksempel, der Colin klarer å forføre tre amerikanske kvinnfolk bare ved å være britisk: Vi hører to av årtusenskiftes aller verste låter. «Wherever you will go» av The Calling fra 2001, en låt der der vokalisten høres ut som om han har kjørt Pearl Jams Eddie Vedder gjennom en kjøttkvern og deretter spist ham. Og Santanas «Smooth ft. Rob Thomas» (1999), en låt som uten tvil gjennomfører et av musikkhistoriens største gitarrunk.

Det er i det hele tatt overveldende mye gitar- og vokalonani i «Love Actually». Derfor er det godt mulig at vi også må plassere Joannas versjon av Mariah Careys «All I want for Christmas is you» i «grusom-kategorien».

Uansett, «Wherever you will go» går fra å bli spilt i baren, til å være bakgrunnsmusikken når Harriet, langbeint og cowboyhatt-bekledd, svinser hjemover til soverommet der alle må sove nakne fordi de ikke har råd til klær.

3. «Bra, men dårlig-kategorien»: Der musikken i utgangspunktet er bra, men ødelegges av klipp og bruk: Joda. Det er selvfølgelig knallåter i «Love Actually». Det er umulig å ikke bli rørt når livet til Emma Thompsons Karen kollapser rundt henne mens hun hører på Joni Mitchells «Both sides now». Eller når Beach Boys avslutter filmen med «God only knows». Og det er klart det er gøy når Hugh Grant danser til Pointer Sisters «Jump (For my love)». Men mange ellers supre låter radbrekkes totalt. Vokalvrælingene kommer som en tsunami hver gang karakterene føler noe dramatisk. Når Mark svirrer fortvilet rundt i gatene fordi Juliet har skjønt at han er forelska, kommer Didos humørløse sutring. Når Sarah endelig kliner med Karl kommer Eva Cassidys klisjebevrende «Songbird». Når ting er i ferd med å gå skeis på julefesten kommer Sugababes' «Too Lost» inn fra venstre på skingrende vis.

Og her er en liten fun fact: I den amerikanske versjonen er ikke Sugababes med, istedet har amerikanerne fått vokalvrengende Kelly Clarksons «The trouble with love is», der hun, på ikke helt vellykket vis, later som om hun er Whitney Houston.

Skrekk og gru!

Musikken i «Love Actually» er horribel.Men hvis du er helt uenig er det bare å si, som faren til søsteren til Aurélia når hun klager over at Colin Firth skal kjøpe Aurelia som slave. Dette er mitt favorittsitat i hele filmen:

«Hold tåta, frøken smultring 2003!»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media