Musikken i mitt hode

«Ta meg med» er en utadvendt kjærlighetsfilm med innadvendte tekster.

FILM: Ennå er det slapsete vinter på hell i Norge, men i «Ta meg med», musikalfilmen basert på Jan Eggums og Halvdan Sivertsens sanger, er det sol, gulmalte bygårder med blomsterkasser, hvitvinsfester gjennom varme netter og en stemning av gryende sommerflørt.

Praktisk nok er alle i bygården single: Sigurd (Magnus Grønneberg) er skilt, Kari (Kjersti Elvik) er dumpet av den gifte elskeren, Lise (Marion Ravn) er forelsket i Per (Frank Kjosås) som er forelsket i Gry (Haddy N'Jie) som er forelsket i karrieren sin. Et romantisk puslespill med fem brikker går fint opp i løpet av åttitre minutter. Men det sitrer ikke.

Innadvendt
I musikalverden har det blitt en suksessoppskrift å feste sangene til en populær artist på en skjematisk handling og dytte det hele opp på scenen. Den mest innbringende av disse fusjonene er Abba-musikalen «Mamma Mia». Når «Ta meg med» ikke fungerer like godt i dette formatet, har det å gjøre med at Eggums og Sivertsens sanger er så mye mindre utadvendte.

Tekstene er presise og fulle av spesifikke observasjoner og følelser. De overlapper ikke hverandre og blir ikke klisjeer. Men det de beskriver, er tenksomme, følelsesfulle indre prosesser, og når de synges direkte til en annen, som ikke kan gjøre annet enn å prøve å variere lytteransiktet sitt, virker det feil. Solonumrene, som er fulle av savn etter en uspesifisert noen eller en uoppnåelig nabo, har mer nerve, men de bidrar til å gjøre en allerede ganske småskåren og statisk film, enda mer stillestående.

Hundeøyne
Verst går det utover Marion Ravn, som har lite annet å gjøre enn å stirre hundeøyet mot ryggen til Kjosås. Haddy N'Jies distanserte direktørtype, som får en forhistorie i Eggums «På vei», er den med mest dybde. Det er også N'Jies soulrasp og Grønnebergs lyse tenor som gjør de beste nytolkningene av låtmaterialet.

Skuespillerne har ellers fine, åpne ansikter og prosjektet en godmodig, optimistisk undertone. Sørensen er en dreven, effektiv historieforteller, men han gjør også overtydelige valg. Og de han forteller om, hvor personlig de enn uttrykker seg, virker fanget mellom puslespillbrikkenes rette vinkler.