Musikken på Titanic

Den siste tiden har jeg brukt tullete mye tankevirksomhet på å prøve å huske hva slags musikk det var orkesteret spilte der oppe på øverste dekket på Titanic. Jeg har lest det et sted engang, eller hørt det, i en dokumentar om forliset. Og nå plager det meg flere ganger om dagen at jeg ikke kan komme på hva det var. Det var visst noe lystig. Gladmusikk.

Det var i slutten av 2005 at informasjonsstormen begynte for alvor her i min sofakrok i alle fall. Før det, var miljøvern noe med o-fag og blåfrosne demonstranter i fiskergenser, å brette og stappe melkekartonger, ikke kaste søppel på gata samt rydde opp etter piknik på stranda. Ferdig. Eller – alle hadde jo hørt om hull i ozonlaget og gamle kjøleskap og sånn, men det var jo reparert nå, det hullet, var det ikke? Ingen med vettet i behold bruker sånn gammeldags hårspray lengre? Så da var det vel greit, eller? Men nei. Det var visst ikke det. Det var ikke greit i det hele tatt, det er faktisk så ugreit at dersom ikke noen tar dramatisk grep og skrur av alle fabrikker og parkerer alle biler og fly, så vil ord som langsiktig og framtidig bli strøket fra ordboken. Jeg trodde ikke mine egne ører…

Jeg trodde faktisk at de som styrer landet og verden, hadde kontroll over miljøet. Jeg mener, vi har jo tross alt miljøvernministere i alle land? Er ikke det jobben deres, å passe på at sånt ikke skjer?

Jeg forberedte familien på at vi nå mest sannsynlig bare kunne selge bensinbilen, mens den enda var noe verdt, rigge opp større binger for søppelsortering hjemme – det ble sikkert snart bøter for å blande – få oversikt over alternative måter å varme opp huset på – solceller er jo bra, hvis de er mange nok? Den på hytta gir jo leselys i mange timer. Og den er minste størrelse. Jeg øste mine nyervervede kunnskaper over tenåringene mine. Om billige tekstiler fra forurensende fabrikker som ble til t-skjorter til 30 kroner på H&M, Om kjøttmiddager som krevde formidable ressurser fra jorda i forhold til en grønnsaksuppe. Og mens jeg leste meg opp på jordvarme og el-biler og jamret over manglende sykkelstier, ventet jeg.

Og ventet, og ventet. På at miljøvernministeren og de andre skulle fortelle meg hvordan jeg skulle oppføre meg. På at det skulle komme en liten bok med nye miljøregler dumpende ned i postkassen, men mest av alt på den store tv-tale som skulle samle folket. Den som fortalte meg hvor mange flyreiser jeg nå kunne ta i året. Eller som kanskje sa at jeg måtte slutte helt å fly og heller dra dit det gikk et tog. Som sa at alle oljepengene nå skulle brukes til vindmøller eller en annen fantastisk ny oppfinnelse for ren energi. Ja, for det var jo ikke mye vits i å spare på oljepengene, slik situasjonen var nå?

Hver dag ventet jeg. Og jeg tenkte på en av Aldomovars filmtitler, «Bind meg elsk meg». Det var det jeg ville at miljøvernministeren og de andre skulle gjøre. Binde meg, elske meg. Si at jeg må selge bilen, holde meg hjemme i ferien, fyre med små stygge dyrebæsjliknende pellets i stedet for bjørkeved, gjenvinne alt jeg bruker og en hel masse annet som jeg ikke har fantasi til å ramse opp her. Poenget er: Jeg gjør hva som helst bare jeg vet at barnebarna mine også har en verden å bli født inn i!

Det var i 2005.

Nå er avisene tunge av dårlige nyheter om klimaet igjen. Man snakker om «The tipping point». Et begrep alle har lært de siste månedene. Det er i praksis det vi i filmdramaturgien kaller point of no return. Det er som regel ingen god situasjon for helten, men nødvendig for spenningen. Er det der vi er nå? I avisen nylig var det flere som trodde det.

Datteren min på 16 leste det også. «Betyr det liksom at jeg bare kan la være å få barn da? Eller hva er det de sier, egentlig?» Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. «Jeg vet ikke», sa jeg. «Det ser ikke bra ut». Hun protesterte. Det kan vel ikke være så ille når alt bare fortsetter på samme måte? Fete biler, billige flyturer, flodbølger av moteklær… Eller?

Da jeg hadde lagt meg, ble jeg liggende våken og tenke på at jeg måtte snakke med noen. Om hvordan man snakker med ungdommene om det som er i ferd med å skje. Hvordan man forteller hvordan det ligger an uten å ta fra dem framtidstroen. Å snakke om «the tipping point», går bare ikke.

I dag morges, drakk jeg min sedvanlige morgenkaffe på senga med en smørblid toåring under den ene armen og en søvnig fireåring under den andre. Jeg bladde halvhjertet i avisen, slik man kan gjøre klokken halv syv om morgenen og merke seg noen ting som skal leses senere på dagen om man får tid.

Det var da jeg leste noen linjer som løsnet angstklumpen jeg vanligvis får når jeg leser om klimakrisen i avisen. Løsnet i den forstand at jeg begynte å stortute over avis og kaffe og unger og alt. Det var noen setninger som gjorde at jeg skjønte at det ikke kom til å bli noen stor tv-tale som samlet folket, og at boken med nye regler, ja den kom aldri til å bli skrevet.

Det var en politiker. En politiker som sa i avisen at «Aftenposten har hatt kriseoppslag om hvor fort ting smelter hver eneste uke de siste månedene, så der har jeg blitt immun(…)»

Det gikk opp for meg hvor den tvangstanken om musikken om bord i Titanic kom fra. En banal og plagsom allegori. Er det ikke der vi er, snufset jeg? På det øverste dekket på Titanic? På de nedre dekkene er folk allerede i ferd med å drukne. Mange er døde allerede. Men det merker jo ikke vi noe til. Musikken er lystig. Vinen og maten i overflod, guddommelig. Det er akkurat det øyeblikket. Øyeblikket før båten krenger over for alvor. The tipping point. Det er der vi er.

Si at noen snart holder den talen! Vær så snill!