Musikkens mest finstemte register

Schubert med nervene på utsida

CD: Innvendingene har begynte å komme mot Bostridges Schubert. I så måte ble utgivelsen av «Winterreise» (med Andsnes) et slags vendepunkt, der noen hver begynte å fraskrive Bostridge hans sangerære. Sammenlikninger med den aldrende Fischer-Dieskau begynte å dukke opp, der Bostridge ble slått i hartkorn med retorikerne, som lar foredraget av teksten, ofte i teatral lei, styre forbi musikken i sangen.

Ingenting kunne være mer feil, synes nå jeg. Som heller ikke liker de overdrevent tekstdeklamatoriske blant Schubert-sangere.

MEN Bostridges Schubert er spesiell, i aller beste forstand. Gehøret for musikken i sangen er et av de mest finstilte blant Schubert-fortolkere noensinne. Men det bæres oppe av en nesten nervøs finstilthet for smerten i musikken. Hver minste rystelse i Schuberts tonefall fanges opp og klinger ut. I så måte byr Bostridge på den mest hudløse og intense fortolkning av Schuberts sanger. Det aspektet forsterkes i de store sangsyklusene - men da av Schubert selv.

Det er dette som også gjør Bostridges siste utgivelse på EMI så inntrykkssterk, «Schöne Müllerin», denne gang med Mitsuko Uchida ved klaveret.

STEMMEN nyanserer klangen så finstemt at du knapt har hørt på maken, han treffer tonefallets minste variasjon.

Også denne gang er han i kompaniskap ned en pianist som gjør forskjell. Uchida er så lydhør som noen når det gjelder å formulere Schuberts instrumentale budskap, og bringer liv inn i klaversatsen litt på samme måte som Andsnes gjorde det i «Winterreise». Men Uchida har flere dulgte sider enn Andsnes, og er ikke redd for å eksponere dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sammen leverer de en eksepsjonell fortolkning, så nærgående at den nok kommer til å få mange til å reagere, denne gang også. Det har vi ikke vondt av, noen av oss.

HANS ABRAHAMSEN er doldisen blant danske komponister. På bynnelsen av 80-tallet høstet han stor ære med bestillingsverk fra Berlinfilharmonien, «Nacht und Trompeten», urframført av Hans Werner Henze.

Det ble ikke starten på en lysende internasjonal karriere, til det gikk det for lang tid mellom verkene fra hans hånd. Men de har kommet, jamt og trutt, til glede for de av oss som oppdaget ham tidlig.

er Det danske nasjonalorkestret og det norske BIT20 ensemblet ute med en hel CD viet Abrahamsen. Og den innfrir, fullt og helt.

Tre store orkesterverker får vi, inklusive «Nacht und Trompeten», og fire av Abrahamsens såkalte bearbeidelse av andre komponister (Bach, Per Nørgaard, Carl Nielsen og Schönberg), som er fullverdige komposisjoner, samme hva han nå velger å kalle dem.

Hele plata bæres av Abrahamsens kresne økonomi, den er helt fri for dødgang. Abrahamsen lar ikke notepennen løpe for å fylle noe bestillingsmål, han lader i stedet hver eneste frase med mening.

Så om du ikke har støtt på denne komponisten før, så er dette en gyllen anledning.

I anledning ukas store Mahler-framføring, av 8. symfoni i Oslo, merker vi oss at verket er ute på ny CD med Simon Rattle i spissen for sitt gamle orkester i Birmingham.

Det er fortsatt en underlig verk i mine ører, mer opphøyd og distansert enn altomfavnende, slik Mahler mente selv at det var. Men Rattles mannskap gjør en solid jobb, og hevder seg bra i den harde Mahler-konkurransen på platemarkedet.