Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Musikkhistorie fra hjertet

Velskrevet og medrivende om musikkens historie, men hvor er kildene?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har vært gjort forsøk på å skrive populærmusikkens historie før. Oftest blir historien sett fra rockens ståsted, og gjerne av forfattere som har endt opp i rein fortellerstil med «da skjedde det, så hendte det», supplert med lange, utvidete kapitler om forfatterens spesielle helter og hvor fantastiske og nyskapende disse har vært. Spesielt The Beatles.

Dette er ikke ei slik bok. «Instant karma» er ei historiebok om populærmusikk, men ikke i disse ordenes mest brukte betydning. Willis går atskillig lenger enn hva man har vært vant til, både historisk, geografisk og musikalsk.

Han forsøker å forklare hvordan elementer fra religion, politikk, samfunnsutvikling, undertrykkelse, rasisme, kynisme og diskriminering har spilt inn i den musikalske utviklingen. Dermed setter han lys ikke bare på hvordan populærmusikkbegrepet og de forskjellige musikalske retningene i sin tid oppsto, men også hvordan de fungerer og har fungert i forskjellige verdensdeler.

Penger

Det meste i verden dreier seg om penger, også innen kultur, og forfatteren hevder at populærartister bare er «[...] et produkt som eksisterer fordi noen har funnet ut at det ligger penger i å selge varen». Noen er i dette tilfellet manageren, og han/hun er i de fleste tilfeller en utenforstående forretningsfører.

I «Instant karma» hevdes det at Ludwig van Beethoven var den første komponisten som begynte å jobbe for seg sjøl og ved hjelp av tilfeldige oppdrag og notesalg klarte å over-leve.

Herman Willis

Herman Willis er et pseudonym for Ole Fyhn, født i 1954. Journalist og forfatter med fortid som rockgitarist.

Debuterte med romanen «Flukt» i 1990. Har deretter skrevet romanene «Den hellige familie» (1991), «30. februar» (1992), «Erkeengelen» (1993), «Doldis» (1997) og «Kiliasme» (1998).

Som journalist dyrker Willis' den såkalte gonzostilen og har skrevet reportasjer blant annet i Natt og Dag, Beat og Mann. I 1997 utga han reportasjeboka «Kvalmende og hjerterått» og året etter «Gro - en karriere».

Fra Beethoven fram til i dag går det en rød tråd gjennom boka, med kapitler om alt fra elektronisk musikk til musikkvideoer, om stilarter som jazz, rai og rap, om hvordan sjangrer som bop og heavy metal er blitt til, og selvfølgelig en del mer inngående skildringer av både artister, band og managere. Ferden sneier rett som det er innom andre kulturuniverser, som politikk, litteratur, film, teater og poesi.

Ikke hitlister

Willis gir aldri etter for fristelsen til å komme med lange utlegninger om sine favoritter. Det står like mye om Led Zeppelin som The Beatles, kanskje mer, til og med, men han presterer å skrive tre sider om de førstnevnte uten å nevne gjennombruddslåta «Whole Lotta Love» en eneste gang, og det er representativt for selve stilen gjennom hele boka.

Hitlåter og listeplasseringer teller ikke mye her, menneskene og systemene de er blitt satt i eller har plassert seg sjøl i, er viktigere enn hva som var kutt 1, side 1 på «Led Zeppelin II».

Biografiavsnittene er både interessante og morsomme. Artister fra Frank Sinatra og Chuck Berry til Kurt Cobain og Ice-T får sine pass påskrevet. Det blir mye Dylan, en del Springsteen, og faktisk en god del Frank Zappa. Det skinner også tydelig igjennom at forfatteren har sans for managere med sterke personligheter og evner til å få ting til å skje, det står like mye om Beatles-manageren Brian Epstein som om The Beatles, og like mye om den første Stones-manageren Andrew Loog Oldham som om Stones sjøl.

Mangler

Willis bruker mange tekstsitater, ikke minst fra Dylan og Springsteen. Tekstene taler for seg selv, men noen ganger blir sammenhengen litt for snau. Det kunne vært greit å bli opplyst om at det var Scott MacKenzie som hadde en hit med «San Francisco», og ikke bare at det var John Phillips som hadde skrevet den. Det hører på en måte med, på samme måte som at Adrian Henris superbe bluesparodiske dikt «I've got those Fleetwood Mac, Chicken Shack, John Mayall can't fail blues» ble ikledd musikk av samme Henri, og at den ble utgitt med The Liverpool Scene på albumet «Bread on the night».

Her spiller musikken minst like stor rolle som teksten, og å skape parodier innen populærmusikken reint musikalsk er minst like vanskelig som å skrive parodiske tekster. Slike mangler trekker litt ned.

Noen få feil finner man også, det er nær sagt uunngåelig, men de er ikke verre enn at man kan leve med dem. Trommisen Aynsley Dunbar staver sitt fornavn med to y-er, og at den første av disse er droppet her, spiller vel ikke så stor rolle. Verre er det når Willis siterer baksideteksten fra noe han hevder er å finne på den amerikanske Rolling Stones-samlinga «12 x 5», mens den vitterlig er fra «The Rolling Stones, Now!» utgitt året etter. Men man overlever det også.

Hva med en guide?

Bokas største svakhet er utvilsomt at det er tynt med kildehenvisninger, bare noen få er plassert inne i teksten. Det finnes heller ikke noen litteraturliste, noe som hadde gjort bokas troverdighet større. Dessuten burde det vært inkludert en guide til musikk og plater man kunne/burde snuse opp også. Manglene skyldes i hvert fall ikke plassmangel, det befinner seg nærmere et dusin blanke sider bakerst i boka.

Til tross for undertittelen «populærmusikkens kulturhistorie», pluss det faktum at boka er skrevet av en nordmann god som noen, er det ikke mye norsk å finne her. Dette er ei bok om internasjonal kultur og internasjonale stjerner, og de som søker etter navn som The Pussycats, a-ha eller Motorpsycho, leter forgjeves. De eneste nevnte nordmenn er Grieg, Wesenlund og Ibsen, skjønt uten at de har noen spesiell betydning for innholdet i boka, noen av dem.

Flytende

Boka er stor, og det kan vel tenkes at en del lesere kan finne seks hundre sider med relativt lange avsnitt og et totalt fravær av illustrasjoner en smule avskrekkende. Men teksten er lettere å komme gjennom enn man skulle forvente.

Det skyldes først og fremst at Willis skriver både forståelig, flytende og lett, uten kjedelige skjær med grå akademiske vendinger som bare kan forstås av de få. Stoffet kommer fra hjertet, man bare dras med, språket svinger.

Underholdningsfaktoren er til dels ganske høy, morsomst av alt for meg var kapitlet «Dinosaurer», hvor stadiongiganter som Yes spesielt og Pink Floyd og Queen generelt får sine pass påskrevet, og en glimrende skildring av oppbyggelsen av metallballader i et kapittel ved navn «Jern og mëtall»! I tillegg krydres stoffet med morsomme anekdoter og glitrende småkommentarer av både syrlig og bejublende karakter, det skal mye til å falle av når man først er kommet i gang.

Store sprang

Enkelte vil nok finne boka en smule rotete. Sjøl om innholdet til en viss grad er kronologisk ordnet, foretar forfatteren enkelte steder noen voldsomme tidsmessige hopp. Ikke før er vi ferdige med Bob Dylan og The Rolling Stones på Altamont-festivalen, så er vi tilbake i Tin Pan Alley, med Bing Crosby og komponister fra tida før Beatles-feber og flower power.

Man har tydeligvis vært klar over problemet; i tillegg til et register er boka også utstyrt med en meget oversiktlig innholdsfortegnelse (på nesten seksten sider!) som gjør det rimelig lett å finne fram.

Boka vil ikke forandre verden, og neppe Norge heller. Men alle har noe å hente her, dette er ikke noe lettvint verk om mennesker som «ble altfor berømte i altfor ung alder!», som Duke Ellington nesten sa det. Og bare så det er sagt: Herman Willis er et pseudonym!

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!