Musikkmakt før og nå

Vi er inne i ei tid da et så usexy begrep som «strukturelle endringer» er det mest oppsummerende man kan si om musikkbransjen. Det er mer spennende enn det høres ut som. Mengden makt, påvirkningsevne og opinionskraft er stort sett den samme. Aktørene som denne konstante maktmengden flyter rundt, er også forbausende stabile. Men styrkeforholdene er i konstant endring. Det er i stor grad disse «strukturelle endringene» som i seg selv bidrar til den nye maktfordelingen, mer enn enkeltpersoners evner til å manøvrere i hierarkiet.

Slik har det seg at vi i år sender en av de virkelige gjengangerne på Dagbladets årvisse kåring av Pop-Norges mektigste til topps på lista for første gang. Rune Lems posisjon som kongen på den norske konsertarrangørhaugen har vært ubestridt i årevis. Gunnar Eide Concerts (GEC), som Lem har ledet i en årrekke, har hatt et nesten-monopol på stadionkonserter. Han fôrer norske festivaler med stornavn. Og gjennom manageransvar for Maria Mena og Anne Grete Preus har han også spilt ball langt inn på plateselskapenes banehalvdel.

I dagens musikkbransje er det ikke lenger slik at man turnerer for å selge plater – man gir ut plater for å kunne turnere. Slik har Rune Lems «maktbase» i Musikk-Norge vokst jevnt og trutt i takt med nedgangen i platesalget og et stadig større tilfang av internasjonale stjerner som trenger å tjene sine monsterinntekter fra scenen, heller enn i platebutikken. Tar vi med at GEC i flere år har vært en del av det internasjonale gigantselskapet og stjernemagneten Live Nation, og at Live Nation konsoliderer sin internasjonale maktposisjon gjennom en sammenslåing med billett- og konsertarrangørselskapet Ticketmaster, så er det lett å sette to streker under Rune Lems navn som Musikk-Norges mektigste – akkurat nå.

«Akkurat nå» er en viktig distinksjon her, for Dagbladets maktkåring – vi utpeker Musikk-Norges mektigste for tiende år på rad – er først og fremst ment som en umiddelbar temperaturmåling av maktforholdene blant sentrale, høyrøstede eller iblant usynlige bakmenn i musikkbransjen. Selv om vi ser konturene av en ny, posttraumatisk optimisme, satsningsvilje og teknologiimøtekommenhet hos de fire største plateselskapene – Universal, Sony-BMG, EMI og Warner – så har deres dominerende og dikterende posisjon på musikkmaktas største haug forvitret i takt med krisen i platesalget. Tida vil vise om altomfattende 360-avtaler, økt satsing på norsk repertoar og en ublu omfavnelse av en gang så uglesette danseband og countrygrupper fra Bygde-Norge vil gi dem en haug å stå på som er like stor som den de sto på før.

Og musikkmakt kan besittes av flere enn innflytelsesrike musikkanmeldere, musikksjefer i rikskringkastingen, festivalsjefer og profilerte énmannsplateselskaper med internasjonal status. Akkurat i år føles det helt naturlig å inkludere Forbrukerombudet på denne lista, etter en overraskende borteseier mot internettsjappa iTunes i kampen mot kopibeskyttede musikkfiler. Det er ikke sikkert Bjørn Erik Thon står på denne lista neste år av den grunn.

Og hvor ble det så av kultur- og rockeminister Trond Giske? Vel, han har i stor grad delt ut det han har av penger og knutepunktstatuser og oppfylt de fleste lovnader for øvrig, og har satt makt bak ønsket om å løfte populærmusikkens anseelse både i Kultur-Norge generelt og på statsbudsjett spesielt. Men til høsten er det valg, og da kan i grunnen alt skje. Hvem vet, kanskje må vi intervjue Fremskrittspartiets Per Sandberg før Bylarm neste år.