Musil og Nietzsche

Robert Musil, som Otto Nes skriver om på disse sidene, er en av de store modernistene. Frankrike har Marcel Proust, irene James Joyce, amerikanerne William Faulkner og Norge Knut Hamsun. Østerrike har Robert Musil. Takket være Solum Forlag er hans hovedverk og de viktigste novellene utgitt på norsk. Dessuten finnes en pocketutgave av «Unge Tørless», som i sin tid ble utgitt i den strålende serien Cappelens Moderne Klassikere, redigert av Hans Magnus Enzensberger.DET FINS MED andre ord ingen unnskyldning for ikke å lese denne første store av de østerrikske sivilisasjonskritikerne. Han fikk selvsagt aldri Nobelprisen. Slik sett deler han skjebne med Proust og Joyce. Heller ikke hans landsmenn Thomas Bernhard eller Ingeborg Bachmann - eller for den saks skyld Ludwig Wittgenstein - fikk prisen. Derimot fikk deres åndelige arving, den kompromissløse Efride Jelinek, prisen i fjor. Året før gikk den til den sterkt Musil-påvirkede J.M. Coetzee, som blant annet har skrevet essayet «The Man of Many Qualities» om Robert Musils dagbøker, 2000 håndskrevne sider som ble publisert i 1977.I LIKHET MED sine etterfølgere i østerriksk litteraturs første divisjon var Musil en stridbar mann. Han var lei seg for at han hadde for få gode lesere, men han ønsket ikke å bli populær. Det var for Musil et forfallstegn. Musil regnet en bestselger som Thomas Mann for å være en lettvekter, som ble tatt for å være et geni fordi han var «et talent så vidt over gjennomsnittet». Dagbøkene speiler Musils selvbilde; jeg er «arrogant, avvisende, tilbaketrukket, følsom, lykkelig». Omgivelsene betraktet ham noenlunde på samme måte - som en stolt, kjølig, avmålt, skarp, forfengelig type, uforsonlig i sine vurderinger, og elegant på en måte som signaliserte avstand.

DAGBØKENE, derimot, er åpne. Der skriver han om seg selv, sine bøker og sin skjebne, blant annet som soldat under første verdenskrig. Han skriver også om samtidas kultur og litteratur. Særlig Nietzsche er en stor inspirasjonskilde: «For meg var han en som åpnet hundrevis av mulige veier, men ikke virkeliggjorde noen av dem ... Nietzsche selv var ikke av stor betydning. Men Nietzsche og ti håndfaste intellektuelle arbeidere som kunne utføre det han har pekt på, ville bringe vår kultur tusen år framover.»