MARKERING: US President Barack Obama holder tale ved markeringen av 50-årsmarkeringen av Civil Rights Act fra 1964. AFP PHOTO/Brendan SMIALOWSKI
MARKERING: US President Barack Obama holder tale ved markeringen av 50-årsmarkeringen av Civil Rights Act fra 1964. AFP PHOTO/Brendan SMIALOWSKIVis mer

Musklene som forsvant

For USAs president, Barack Obama, må markeringen av 50-årsjubileet for Lyndon B. Johnsons historiske borgerrettighetslov være en smertefull påminnelse om hans egen maktesløshet, skriver Vegard Kristiansen Kvaale.

Kommentar

NEW YORK (Dagbladet): Da LBJ undertegnet Civil Rights Act i 1964 var det slutten for den rasistiske segregeringen i sørstatene, og USA ble forandret for alltid. Like før markeringen, signerte Obama et dekret som forbyr føderale kontraktører å straffe ansatte som diskuterer sine lønninger i et forsøk på å sørge for likelønn mellom kvinner og menn. Det er også viktig i kampen mot diskriminering, men det skjer uten støtte fra Kongressen og har langt fra det samme historiske suset. I løpet av sin presidenttid er det i det hele tatt ikke mye Obama har fått til sammenliknet med forhåpningene da han ble valgt med slagord om håp og forandring. Ikke engang en svært moderat innstramming i våpenlovene fikk han til, selv om et overveldende flertall i befolkningen ønsket det etter skytemassakren i Newtown.

Men LBJ er også i en særstilling. På sine fem år fikk han ikke bare gjennom Civil Rights Act, men også Voting Rights Act, som bremset diskrimineringen av afroamerikanske velgere, Medicare, Medicaid og Fair Housing Act, som sørget for et sosialt sikkerhetsnett, samt omfattende tiltak i innvandrings-, utdannings-, våpen- og miljøpolitikken. Et godt stykke ut i sin andre periode er Obama til sammenlikning rammet av en stor dose frustrasjon fra sine liberale allierte, mens republikanerne kritiserer ham høylytt for ikke å gjøre nok for å få til samarbeid. Presidenten har selv varslet at han framover vil måtte konsentrere seg om å skrive ut dekreter som bare justerer kursen minimalt framfor satse på vidtrekkende reformer fordi den politiske situasjonen er så fastlåst.

Samtidig har ikke Obamas presidenttid vært en eneste lang nedtur. Han største suksess var den omfattende helsereformen populært kalt Obamacare, som er den største utbyggingen av USAs hullete sosiale sikkerhetsnett siden LBJs tid. Han fikk også presset gjennom omfattende stimuleringstiltak for å redde den amerikanske økonomien ut av den verste krisa siden Depresjonen på 1930-tallet. Men dette fikk han til på sine første to år i Det hvite hus, mens demokratene fortsatt kontrollerte Kongressen. Ingenting tyder på at han vil få til noe liknende framover.

Som presidenter før ham, som har slitt på hjemmebane, har Obama i stedet vendt seg mer mot utenrikspolitikken, hvor han står friere. Han arvet George W. Bushs utenrikspolitikk med en voldsom satsing på «krig mot terror», og han har valgt å satse videre med dronebombing og et massivt overvåkingsprogram i håp om å ramme terrorister. Men han har også slitt med å håndtere Russland, Syria og fredsprosessen i Midtøsten. Samtidig har han trukket amerikanske styrker ut av Irak og Afghanistan og framstår dermed motsatt av LBJ som huskes best for opptrappingen av Vietnamkrigen.

Hovedårsaken til at Obama ser ut til å sitte maktesløs fast i en politisk hengemyr sammenliknet med handlekraftige LBJ skyldes først og fremst at de er presidenter i to veldig forskjellige tidsaldere. LBJ kunne støtte seg på et massivt demokratisk flertall i Kongressen. Selv da demokratene tapte 47 seter i mellomvalget i 1966, hadde de fortsatt 61 flere seter enn republikanerne. Begge partier var også langt mer ideologisk mangfoldige og villige til å kompromisse den gangen. I nyere tid har dessuten alle presidenter hatt størst muligheter til å få til endringer på bølgen av populariteten de først blir valgt inn på. Seinere kan lobbygrupper, pengeinteresser, Kongressen eller media lettere ta vinden ut av seilene for dem. Mens Obama ofte kritiseres for å bruke for lite tid på å mingle med kongresspolitikere, var LBJ legendarisk kjent for sin evne til å overtale dem. Men det skal sies at han også hadde muligheten til å servere såkalte pork-prosjekter - som bare hadde som formål å sende penger til kongressmedlemmers hjemdistrikt - som er forbudt i dag. Det var en skitten, men effektiv måte å drive politikk på. Obama har dessuten måttet forholde seg til en Kongress som er gått fullstendig i vranglås fordi den er blitt terrorisert av Tea Party-bevegelsen, som er så ideologisk dogmatisk at kompromiss nærmest er umulig.

Resultatet er at Obama har havnet i en historisk vanskelig situasjon. Musklene hans formelig svulmet da han ble valgt som særdeles populær og med et flertall med seg i Kongressen, men siden mellomvalget i 2010 har musklene forsvunnet raskt. Akkurat nå virker det som han så vidt har muskler til å holde USA på stø kurs fram til neste valg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook