Høytid:Denne helga feirer muslimer over hele verden IId al-fitr, avslutningen på fastemåneden Ramadan. I moskeen Islamic Cultural Center på Grønland i Oslo utveksles klemmer og lykkeønskninger etter overstått Id-bønn. Foto: Anette Karlsen / NTB Scanpix
Høytid:Denne helga feirer muslimer over hele verden IId al-fitr, avslutningen på fastemåneden Ramadan. I moskeen Islamic Cultural Center på Grønland i Oslo utveksles klemmer og lykkeønskninger etter overstått Id-bønn. Foto: Anette Karlsen / NTB ScanpixVis mer

Muslimer flest feirer id

Mediedebatten om islam er preget av uvitenhet og stereotype oppfatninger. Som forskere er det viktig for oss å utfordre båstenkning med kunnskap om mangfoldet blant norske muslimer.

Meninger

Når fastemåneden ramadan i disse dager avsluttes, feirer muslimer flest id, i Oslo, som ellers i verden. Det er tid for fest og feiring. For mange muslimer er dette også ei tid for å hjelpe dem som har mindre enn en selv, gjennom den årlige «religiøse skatten» eller andre former for veldedighet.

Det finnes et stort og variert engasjement for veldedighet, humanitært arbeid og utvikling blant muslimer i Oslo. Dette vet vi fordi vi de siste fire åra har forsket på muslimers engasjement for å hjelpe fattige, i Pakistan og i diasporaen. Men veldedighet og sosialt engasjement er ikke det som preger dagens mediedebatt om muslimer. Den er preget av lite kunnskap — og ofte stereotype oppfatninger — om hva det vil si å være muslim.

Vi er ikke ute etter å definere hvem «muslimer flest» er. Imidlertid kan vi basert på vår forskning si noe om mangfoldet blant norske muslimer; både de som formelt er medlemmer av en moské, de som er troende, de som er tvilende, og de som kulturelt forholder seg til Id- på samme måte som mange forholder seg til julaften — de feirer id.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har intervjuet et femtitall norske muslimer om hvordan de utøver sin religiøse praksis med tanke på å hjelpe andre. Forskningen viser at religionens rolle spenner fra liten til stor, både organisatorisk og i forhold til motivasjon og engasjement. Men vi ser også at religion er mange ting — og religion kan ha både implisitt og eksplisitt funksjon i et arbeid som har et felles overordnet mål om å hjelpe mennesker til et bedre liv. Noen ganger frontes det at religionen — Islam — er rammen for arbeidet. Andre ganger er religion en personlig drivkraft for enkeltpersoner i deres engasjement. Vi mener forskning kan gi viktige bidrag til dagens kunnskapsproduksjon omkring muslimers liv i Norge, og derfor også et kunnskapsbasert bidrag til en ofte betent debatt.

Det burde ikke overraske noen at de norske muslimene vi har snakket med ofte er født og oppvokst i Oslo. Mange av dem har gode jobber, og bor i eneboliger i utkanten av Oslo. Noen bor i blokker i Groruddalen. Noen av kvinnene vi har snakket med som er kommet til Norge i voksen alder jobber ikke, og noen av dem snakker ikke flytende norsk. De snakker verken kebab-norsk eller uten utenlandsk aksent, men de gjør seg forstått. Flere av dem vi har snakket med er engasjert i barnas fritidsaktiviteter, som fotballaget. Vi har snakket med folk som selv definerte seg som muslimer på en eller annen måte. Likevel var ikke deres muslimske identitet deres eneste: for en småbarnsmor vi snakket med var rollen som mor, som kone og som jurist viktig. Ja, hun er muslim, og hun sier religion er viktig for henne, men dette er en eksistensiell ramme om hennes liv — i hverdagen, så vel som i kriser, og ved viktige valg i livet. Å være muslim er en del av pakken — den hun er, det definerer ikke bare et eksistensielt ståsted, men gir moralske og verdimessige retningslinjer, og ikke minst, det gir et fellesskap med andre muslimer. Dette er ikke veldig ulikt andre trosretninger i Norge hvor både eksistensielle dimensjoner og religiøse fellesskap i form av menigheter eller organisasjoner er viktige.

Hvorfor er det så viktig for oss, fra et forskerståsted, å understreke at verken småbarnsmoren med høy utdanning eller taxisjåføren fra Groruddalen bør parkeres i bås som «muslimer» og bare det? Det er viktig av tre grunner. Først, fordi alle mennesker i Norge — de som er født her og de som bor her — bør kunne forvente å møtes som individer, uten at antakelser er gjort basert på en antatt gruppetilhørighet. Slikt fører raskt til diskriminering, noe både jøder og muslimer i dagens Norge kan bevitne.

For det andre, så er ikke «muslim» nødvendigvis en entydig kategori, slik «kristen» eller «jøde» heller ikke er entydige kategorier. Det er en merkelapp som hjelper oss i å forstå våre omgivelser, kanskje beskrive oss selv, men som så mange andre merkelapper er den ikke entydig. Deler av det offentlige ordskiftet i Norge i dag er preget av liten kunnskap om muslimer — også om norske muslimer. Snevre, ofte formalistiske, definisjoner bidrar til å polarisere debatten, samtidig som den fjerner seg fra levd hverdagsliv.

Den tredje grunnen til at båstenking om muslimer må utfordres, er en voksende bekymring blant unge og godt voksne norske muslimer over hva fokuset på nettopp kategorien «muslim» gjør med morgendagens voksne. Dette er en bekymring vi mener må tas på alvor.

Vi har gjennom vårt forskningsengasjement de siste åra, parallelt med konflikten i Syria, IS framvekst og det økende fokuset på «fremmedkrigere» og radikalisering, også opplevd hvordan dette er temaer som tas opp i våre intervjuer — ikke bare omkring hjelp til Syria, men om debatten om muslimer her hjemme. Tenåringer i dag vokser opp med en offentlig debatt — spesielt i kommentarfelt på nettet — som truer deres tro på at det går an å være norsk muslim. Dette er en situasjon de som vokste opp på 80- og 90-tallet ikke kjenner seg igjen i, og som skremmer dem.

Denne enkle observasjonen tyder på at dette ikke lengre bare dreier seg om «integreringsutfordringer» men en utvikling hvor diskriminering basert på religiøs tilhørighet er på frammarsj. Ja, dette har en tilknytning til innvandring og integrering, i den grad dette er etterkommere av innvandrere og synlige minoriteter. Og ja, det er også mange flyktninger med muslimsk bakgrunn som har fått opphold i Norge siden 1990-tallet. Like fullt mener vi at det er grunn til å sette søkelyset på den risiko det er å la tendenser til diskriminering basert på religiøs gruppetilhørighet få utvikle seg i samfunnet vårt.