Muslimer og media

Mediedekningen gjør det lett å glemme at muslimer også er vanlige mennesker, skriver Warsan Ismail.

HALVMÅNEN: Haroon Moghul skrev en satirisk tekst 22. juli: "Vi liker halvmåner fordi de forteller oss når vi er sulte og når vi vil feste - på muslimsk vis. Du vei, ingen sprit, ingen jenter (og så lurer du fortsatt på hvorfor paradiset er som det er)". Bildet viser Faisal-moskeen i Islamabad, Pakistan. Foto: AP / NTB Scanpix
HALVMÅNEN: Haroon Moghul skrev en satirisk tekst 22. juli: "Vi liker halvmåner fordi de forteller oss når vi er sulte og når vi vil feste - på muslimsk vis. Du vei, ingen sprit, ingen jenter (og så lurer du fortsatt på hvorfor paradiset er som det er)". Bildet viser Faisal-moskeen i Islamabad, Pakistan. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Mandag, 22. juli i år, tilbrakte jeg formiddagen med unge og unge voksne på Agenda X sin sommerleir. Det viste seg at de fleste unge jeg møtte hadde et gjennomgående negativt syn på media. Kritikken var at media formidler vrangbilder, rapporterer selektivt, og velger enkel og vond ordlyd.

Men journalistikkens oppgave er å formidle det ekstraordinære, ikke det ordinære. Når det meldes om byråkratisk rot forstår vi at våre garvede, offentlig ansatte ofte gjør sitt beste. Avisforsidene om innvandrerungdom og kriminalitet er ikke de eneste kildene til kunnskap om det flerkulturelle Norge, og mange har etter hvert erkjent at minoritetens majoritet lever lovlydig.
Hverdagserfaringene våre, både med byråkrater og med barn av innvandrere, balanserer de ekstraordinære inntrykkene vi søker og får når vi leser avisa.

De to siste ukene har det vært mye diskusjon i Norge om sharia, islamsk lovgivning. Jeg skrev om den intellektuelle dragkampen i den muslimske verden (Dagbladet, 16. juli) før nyheten om Marte Dalelv sprakk. Siden saken kom opp har muslimers rettsforståelse vært i nyhetsbildet nesten hver dag. Denne rettsforståelsen er en man, i et sekulært land, ikke eksponeres for. Når eksponering skjer er den nesten utelukkende negativ. Det er selvsagt det uvanlige som er det nyhetsverdige, men jeg har en distinkt følelse av at journalister, og dermed også lesere, sitter med en oppfatning om at det som rapporteres de facto er det aksepterte i den muslimske verden.
De færreste ikke-muslimer møter gjennom sine daglige liv muslimer som ler av seg selv, meningsbrytninger innad i islam, eller muslimers kritikk av egne dogmer og praksiser.

Fortellingen om islam i vår samfunnsdebatt er at alle religioner er arkaiske, men at av alle arkaiske religioner tar islam kaka. Spesielt sterkt står forestillingen om at muslimer ikke utfordrer egne dogmer, og at det foregår lite interessant meningsbrytning blant dem. Ikke bare er de intellektuelt feige, men de er også humørløse. Det siste blir åpenbart gjennom reaksjonene deres hver gang noen tegner en figur med skjegg og døper den Muhammed.

Løsningen er derfor å distansere seg fra dette humørløse, konforme livssynet. De som insisterer på å kalle seg selv muslimer, bør helst slenge på formildende prefikser som «moderat» og «liberal». Selv om disse prefiksene, i en islamsk kontekst, ikke gir særlig mening. Uansett må muslimene forstå at dette ikke går an, i hvert fall ikke her.

Problemet er at muslimer allerede har forstått at dette ikke går an, man kan ikke leve uten å le eller stille spørsmål. Muslimer ler av seg selv. Et eksempel er tegneserier som «Superhanallah — An American Muslim Webcomic» der blant annet muslimsk kvinneangst får gjennomgå. Eller Haroon Moghul som i fastemåneden ramadan tok seg tid til å skrive humoristisk om dadler og 72 jomfruer, i nettmagasinet Religion Dispatches.
Og spørsmålene?

Organisasjonen International Institute of Islamic Thought arrangerer i år en europeisk sommerskole, i Bosnia. Temaer som diskuteres er politisk tenkning, utfordringer islam møter i Europa, og troens plass i en moderne verden. For dem som ikke er akademisk anlagt er «Radical Middle Way» et britisk initiativ som ble startet etter terrorangrepet i London, i 2005. Nå opererer de i Sudan, Mali, Marokko og Pakistan, og har som mål å skape plattform for åpen debatt og kritisk tenkning. Siden muslimer flest faktisk ikke engasjerer seg i store filosofiske spørsmål, men som alle andre sliter med hverdagsproblemer og generell ubalanse i livet, prøver Ta?leef-kollektivet i San Francisco å skape et tolerant, alternativt og hellig rom for solidaritet og personlig utvikling.

Mulig jeg er fordomsfull når jeg, hver gang jeg leser om islam i norske medier, akker meg over det jeg oppfatter som ensidighet og manglende kunnskap. Selv om det ekstraordinære kommer på trykk og på nett, betyr ikke det nødvendigvis at journalister og den gjennomsnittlige leser er blinde for det ordinære blant muslimer. Dersom irritasjonen min bare er kamuflert forutinntatthet, blir jeg selvsagt glad. Hvis ikke er denne teksten dessverre nødvendig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.