VERDIPATRIOTISME: Humanismen og gjestfriheten skandinaver viser overfor folk fra fremmede kulturer, er beundringsverdig. Tenk om arabiske land åpnet dørene for hundretusener av jødiske migranter årlig og ga dem like rettigheter, skriver Sylo Taraku. FOTO: Jonas Frøland / NTB scanpix
VERDIPATRIOTISME: Humanismen og gjestfriheten skandinaver viser overfor folk fra fremmede kulturer, er beundringsverdig. Tenk om arabiske land åpnet dørene for hundretusener av jødiske migranter årlig og ga dem like rettigheter, skriver Sylo Taraku. FOTO: Jonas Frøland / NTB scanpixVis mer

Muslimer som innvandrer til Norge kan ikke drømme om å bli behandlet bedre i noen muslimske land

Sylo Taraku om verdipatriotisme.

Meninger

Multikulturalismen er død, men hva kommer etter? Sentrum-venstre bør komme mer på offensiven i verdidebatten knyttet til vår flerkulturelle samtid.Aslak Nore, forfatter og skribent, spurte meg en gang i 2009 om jeg ville betegne meg som en norsk patriot. Jeg svarte da at jeg ikke har sans for patriot-ordet. Det er ikke bare fordi ordet er forbundet med mye patos.»

Men også fordi i det tidligere Jugoslavia, som jeg flyktet fra på 90-tallet, er «patriot» blitt noe krigsforbrytere pynter seg med for å legitimere makt og unnslippe kritikk.

Dessuten har jeg tenkt at det blir kunstig at en flyktning som meg, som kom som 18-åring til Norge, skal ha en så sterk «kjærlighet for fedrelandet Norge». Norge er ikke mittfedreland, men et land jeg har flyttet til og som jeg etter hvert er blitt veldig glad i. 
Men selv om jeg føler meg hjemme her, er ikke nordmenns historie min historie. Jeg kan verken bære noen skam for onde ting nordmenn har gjort i historien, eller ta æren for alt det nordmenn har oppnådd. Jeg har forlatt et multietnisk samfunn i oppløsning og kommet til et dekket bord i Norge - et velfungerende åpent samfunn, med sterk grad av tillit og samhold.Et samfunn som er så trygt på seg selv at de har åpnet sine dører for flyktninger fra konfliktområdet rundt om i verden og ønsker å inkludere dem i den norske suksessen. 
 
Humanismen og gjestfriheten skandinaver viser overfor folk fra fremmede kulturer, er beundringsverdig. Tenk om arabiske land åpnet dørene for hundretusener av jødiske migranter årlig og ga dem like rettigheter. I dag er det utenkelig. Sentrum-venstre bør komme mer på offensiven i verdidebatten knyttet til vår flerkulturelle samtid.
  Mange av disse landene, og da tenker jeg spesielt på de rike golfstatene, ønsker ikke engang å hjelpe sine arabiske brødre i nød - desperate syriske flyktninger møter en stengt dør.Muslimer som innvandrer til Norge kan ikke drømme om å bli behandlet bedre i noen muslimske land i dag. På spørsmål fra Drammens Tidende om «det er slik at muslimer synes Norge er et attraktivt land å komme til», svarer imam Ahmad Noor bekreftende:

«Norge er et ideelt samfunn i forhold til islam. Det islam trenger kan man finne her. Fred, frihet og en støttende velferdsstat».

Imam Noors måte å vise lojalitet til de grunnleggende verdiene i Norge på, er å erklære dem som islamske. Nylig har også lege og samfunnsdebattant Usman Rana skrevet boken «Hvordan elske Norge og Koranen samtidig», der han forsøker å skape ei bru mellom islam og det liberale demokratiet. Det er et prisverdig forsøk, men hva som skal være halal (tillatt) og haram (forbudt) innenfor islamsk teologi, er et mindre viktig spørsmål enn hvorfor unge muslimer født i Norge er blitt så opptatte av halal-haram-spørsmål.Ifølge den franske sosiologen Olivier Roy skjer dette fordi mange muslimer med innvandrerbakgrunn føler at deres identitet er under et krysspress. I Vesten har ikke muslimene de samme kulturelle rammene som i tradisjonelle muslimske samfunn, og slik kan det oppstå et sprik mellom ens indre identitet som muslim og ens oppførsel overfor samfunnet rundt, der andre normer gjelder. 

Noen utvikler en såkalt bindestreks-identitet, og føler seg for eksempel som norsk og pakistansk samtidig. Det er populært å si at man tar «det beste fra begge kulturene», men realiteten kan være at begge kultursfærene, og også eventuelle motstridende verdier, eksisterer side om side.
Når man blir fanget mellom to kulturer, kan likevel en universell identitet som «muslimskhet» appellere. En LIM-rapport som ble publisert nylig, illustrerer dette tydelig. I «Unge norske muslimer. Refleksjoner om religion, identitet og ytringsfrihet» sier alle informantene at det å være muslim er en sentral del av deres identitet. Tilhørigheten til islam var tydelig, uavhengig av hvor aktive de var i religiøse sammenhenger. Den muslimske identiteten er ikke fragmentert, slik som tilhørigheten til det norske eller foreldrenes hjemland kan oppleves. At mange sliter med å finne seg til rette i «eksil», er ikke unaturlig. Problemet oppstår når vi-og-dem-følelsen og de eksisterende verdiforskjellene fører til segregering og polarisering. 

Et eksempel
på det er karikaturstriden som startet i 2005. Mens mange muslimer følte segpersonlig tråkket på, ble mange europeere sjokkerte over hvilket raseri noen tegnede streker kunne utløse i dagens Europa. Presset på ytringsfriheten var - og er - til å ta og føle på.Den konflikten, i kombinasjon med mange andre forhold, har bidratt til å svekke integreringsoptimismen som rådet på 90-tallet. Mange intellektuelle, men også europeiske politiske ledere har tatt et oppgjør med den multikulturalistiske tilnærmingen i integreringspolitikken. Kritikken består i at multikulturalismen har gått fra å feire kulturelle forskjeller, til å tolerere ulike verdisystemer, også dem som truer liberale verdier.

Nå når
multikulturalismen er i ferd med å gravlegges for godt, er spørsmålet hva den skal erstattes med? Mens sentrum-venstre er famlende, benytter høyrepopulistene rundt om i Europa uroen knyttet til innvandring og integreringsproblemer til å skape frykt og presentere enkle løsninger. I tillegg til innstramminger på innvandringsregler, snakkes det i stadig større grad om assimilering, som alternativ til multikulturalismen. Men begge disse tilnærmingene er problematiske. Mens assimilering satser på kulturell standardisering og ikke viser nok toleranse overfor kulturelle forskjeller, gjør multikulturalismen det motsatte og bidrar til økt fragmentering. Fellesnevneren er kulturalisme. Kulturen blir en enhet man skal vise respekt for og inkluderes i. Taperne blir individene som ønsker å frigjøre seg fra kulturelle lenker og leve frie liv. 

Assimilering
, i betydning satsing på tradisjonelle nasjonale fellesskap, vil ikke være realistisk som en integreringsstrategi og vil heller ikke ha bred appell hos innvandrere. Norge er ingen smeltedigel, og dagens moderne kommunikasjonsmuligheter gjør det lettere for innvandrerne å holde kontakten med opprinnelseslandet. Felles verdier er klart svakere fundert som fellesskapsgrunnlag enn felles kultur, felles historie og felles nasjonal hukommelse, likevel er satsingen på felles verdier som det nye samfunnslimet det mest realistiske i vår multietniske kontekst. I stedet for å legge vekten på respekt for forskjeller - og dermed understøtte statiske forskjeller og låse folk inne i sine kulturer - bør vi heller rette oppmerksomheten mot likhetene. Hva har vi til felles, og hva bør være felles? Jo større oppslutning om felles verdier, desto bedre går det med integreringen. Verdibarometre kan fungere som et målesystem for den verdimessige integreringen. 

Toleranse for
annerledeshet er selvsagt helt sentralt i multietniske samfunn, men ikke alle forskjeller er positive. Likestilling, ytringsfrihet og livssynsfrihet er bedre verdier enn patriarkalisme, intoleranse for religionskritikk, illiberal sosial kontroll, osv. Inkludering forutsetter en vilje fra majoriteten til å inkludere minoriteter, men også en vilje fra minoriteter til å bli inkludert.De verdiene som står under hardest press, bør vi forsvare og fremheve sterkest. Da tenker jeg spesielt på verdier som religions- og livssynsfrihet, ytringsfriheten, likestilling og rettsstatsprinsippene, som alle må forventes å slutte opp om. 

Sentrum-venstre
bør komme mer på offensiven i verdidebatten knyttet til vår flerkulturelle samtid. For å motvirke at religion brukes for å fremme segregering, trenger vi en sterkere sekulær linje i integreringspolitikken. Frykten for at dette skaper polarisering og stigmatisering, er et dilemma. Islam og muslimer bør imidlertid ikke lenger betraktes som et fremmedelement i Norge, men inkluderes i det norske og kritiseres like uanstrengt som man kritiserer kristendommen og kristne.Vi må slutte å føre to parallelle debatter om likestilling, religionens makt osv., der man opererer med én standard når man taler sekularismens eller likestillingens sak i en etnisk norsk kontekst, og helt andre standarder når problemene er muslimrelatert.
 
Retten til å bryte ut fra sin kultur og til å drive med kultur- eller religionskritikk, er en grunnleggende menneskerettighet. De som utsettes for tvang, trusler eller ekstrem sosial kontroll, må beskyttes og støttes. For ikke så lenge siden tok den svenske sosialdemokraten Mona Sahlin selvkritikk på vegne av sitt parti, Socialdemokraterna, for ikke å ha tatt tak i problemene med sosial kontroll og kvinneundertrykkelse i minoritetsmiljøer.Til avisen Expressen sa hun:«Når det gjelder æreskultur forbanner jeg meg selv, den sosialdemokratiske bevegelsen og samfunnet generelt. Vi valgte bevisst å feie problemene under teppet fordi vi var redde for å bli assosiert med feil debattanter.» 

Tilbake til begrepet patriotisme. Jeg har gjennom mitt engasjement i organisasjonen LIM kommet i kontakt med mange engasjerte sekulære og liberale muslimer, og har merket meg én ting. De snakker varmt om det norske samfunnet og fremstår som norske patrioter.Mer patrioter enn de fleste nordmenn. I motsetning til de ekskluderende «patriotene» som sier «Norge er vårt», har disse funnet seg en god måte å være norske patrioter på. De finner inspirasjon i det norske frihetsprosjektet, og identifiserer seg med norske ikoner som Henrik Wergeland, Fridtjof Nansen og Bjørnstjerne Bjørnson.Dette er nordmenn som har kombinert norsk nasjonalisme med et sterkt internasjonalt og humanistisk engasjement, noe som gjør det lettere for oss med innvandrerbakgrunn å identifisere oss med. Vi som har flyktet fra dysfunksjonelle multietniske samfunn vet at etnisk mangold er en berikelse, men at det også kan gå fryktelig galt dersom krefter som splitter fremfor å forene, får for stort spillerom. 

Som en erstatning for tradisjonell nasjonalistisk patriotisme og den desintegrerende multikulturalismen, trenger vi nå en liberal verdipatriotisme. En slik patriotisme er inkluderende og fellesskapsbyggende i en multikulturell kontekst. Det kreves ikke norsk avstamming, det kreves ikke at man skal være hvit eller kristen, det mest avgjørende er at man er lojal overfor de sentrale verdiene samfunnet vårt er tuftet på, og tar dem i forsvar.
Norsk nasjonsbygging er nært knyttet til frihetsforestillinger, der kampen om frihet og likestilling har vært en gjennomgående rød tråd. Gjennom å fremme oppslutningen om felles verdier, driver vi kontinuerlig med nasjonsbygging.