Muslimsk feminisme

Helt siden Europas første koloniale møte med den muslimske verden, har muslimske kvinner hatt en spesiell plass i den europeiske forestillingsverdenen. Det som begynte som en nokså godlynt blanding av fascinasjon, forakt, medlidenhet og et ønske om å frigjøre muslimske kvinner fra en antatt undertrykkende religion, hadde mot slutten av det 19. århundre blitt erstattet av en annen blanding av følelser som er vanskelig å sette navn på nå, uten den historiske distansen. De tidlige oppfatningene – spesielt at muslimske kvinner trenger å frigjøres utenfra – er definitivt fortsatt levende. Men det er også noe nytt som overskygger dem: en akutt følelse av frykt og uro. Hvorfor, og hva har forandret seg? Hvor kommer denne frykten og uroen fra? Hva er implikasjonene for muslimske kvinner – og for verdiene og prinsippene som Europa er så stolt av?

Vendepunktet i historien om muslimske kvinners plass i den europeiske forestillingsverdenen kom med politisk islams frammarsj på 1970-tallet. Fram til da var standardforventningen at religioner – islam inkludert – gradvis ville tape terreng, og at moderniseringen ville feie vekk religiøse markeringer og symboler i det offentlige rom. Muslimske kvinner var fortsatt en eksotisk kuriositet, som var forventet å følge framskrittets vei og frigjøre seg fra de begrensningene som religionen påla dem. Hijaben – det mest potente og ladede av de muslimske symbolene – var nærmest borte fra det offentlige rom.

Alt det forandret seg med gjenoppstandelsen av islam som en politisk og åndelig kraft. Den iranske revolusjonen i 1979 var høydepunktet i denne gjenoppstandelsen – et slående bevis på den makt og styrke som islam som politisk ideologi kunne ha for massemobilisering. Det ga håp og selvtillit til de muslimske massene – en følelse av stolthet de sårt trengte. De trengte å vite at de kunne forandre et korrupt og urettferdig regime selv om det var støttet av vestlige makter. Dette var ingen liten innsikt. Det er ingen overdrivelse å si at den iranske revolusjonen hadde like stor innflytelse som den russiske revolusjonen i 1917 – i hvert fall ideologisk. Det var også en revolusjon som utspilte seg foran verdenspressen, og ett av dens varige og forbausende bilder var det av hijabkledte kvinner som ledet politiske demonstrasjoner.

En av de kulturelle manifestasjonene av politisk islam var at kvinner, først i liten skala, frivillig iførte seg hijab. I enkelte land som Saudi-Arabia, Iran og Sudan, innførte islamistiske makthavere lover som gjorde hijaben obligatorisk: Det ble forbudt for kvinner å vise seg offentlig uten full tildekking av hår og kropp. Men andre steder i den muslimske verden, og i Europa, valgte et økende antall muslimske kvinner hijaben. Dette valget var støtende og uforståelig for mange feminister i Europa, som hadde sett på «tilsløring» som det mest kraftfuile symbolet på kvinners underordning i Islam.

Brått ble det en opphisset debatt. Hijaben representerte så mange motsatte ideer om staten, kvinners rolle, kontroll over kroppen, seksuelle normer, og om koder for moral og verdier. I den polariserte debatten betydde det å være feminist at man var mot hijab og alt den sto for, «islam» inkludert. Å velge hijaben betydde at man var religiøs – eller forført av politisk islam – og dermed kunne man umulig være feminist.

Det som ble borte i denne debatten var at politisk islam, som andre ideologier, bar i seg kimen til opposisjon. Et av dens undervurderte og paradoksale resultater var at politisk islam bidro til å skape et rom, en arena, der muslimske kvinner kunne forene sin tro og identitet med en «feministisk» kamp for likestilling. Dette var ikke fordi politisk islams lederskikkelser tilbød en mer egalitær tolkning av islams hellige tekster – det gjorde de på ingen måte – men fordi deres hovedagenda, «å vende tilbake til Sharia», ga muslimske kvinner språket og legitimiteten de trengte for å overvinne den dominerende diskursen der krav om kvinnefrigjøring ble sett som en vestlig agenda.

Forsøkene fra islamister i Iran og andre steder på å overføre anakronistiske og patriarkalske tolkninger av Sharia direkte til lovverket provoserte mange kvinner til skarpere kritikk av disse ideene, og sporet dem til større aktivisme. Et økende antall kvinner kom til at det ikke fantes noen iboende eller logisk sammenheng mellom muslimske idealer og patriarkatet, ei heller noen motsetning mellom muslimsk tro og feminisme. Dermed var de i stand til å fri seg selv fra tvangstrøya til tidligere tiders anti-koloniale og nasjonalistiske diskurser.

Tidlig på 1990-tallet så man klare tegn til framveksten av en ny bevissthet, en ny måte å tenke på, en kjønnsdiskurs som var «feministisk» i sine ambisjoner og krav, og samtidig «muslimsk» i sitt språk og sin kilde til legitimitet. Noen versjoner av denne nye diskursen har fått betegnelsen «muslimsk feminisme» – et uttrykk som er foruroligende både for mange islamister og noen sekulære feminister.

Det jeg vil understreke her er potensialet disse nye feministiske stemmene i islam har, når det gjelder å flytte den europeiske diskusjonen om islam og kjønn til et nivå der en ærlig og konstruktiv dialog er mulig. Gjennom å fremme en feminisme som bruker islam som en kilde til legitimitet, utfordrer disse stemmene hegemoniet og legitimiteten til patriarkalske tolkninger av Sharia. Dette setter dem i en unik posisjon til å avkle forskjellsbehandlingen som er innvevd i de rådende tolkningene i Sharia som konstruksjoner fra mannlige jurister.

Dessverre har dette potensialet blitt kraftig undergravd av den såkalte «krigen mot terror». En av dens mange uheldige konsekvenser har vært å sementere de religiøse og kulturelle dimensjonene ved muslimers identitet, og å gjøre islamofobi til en essensiell komponent i rase- og immigrasjonspolitikken i Europa. Rett eller galt, så oppfatter mange muslimer at krigen er rettet mot dem, noe som ikke bare har gjort dem usikre og mer tilbøyelige til å klamre seg til sine religiøse tradisjoner, men som også – og dette er poenget – har fratatt interne stemmer for dissens og reform deres legitimitet.

«Krigen mot terror» og dens språk og retorikk minner om tidligere europeiske «siviliseringstokter». Alt dette undergraver ikke bare den moralske overlegenheten vesten hevder å besitte, det er også i ferd med å gjøre luftige konsepter som demokrati, frihet og menneskerettigheter til hule forfalskninger – mange muslimer ser dem bare som rettferdiggjøring av et nytt vestlig koloniseringsprosjekt. Men det er en forskjell: I motsetning til tidligere forsøk, kan dette nye prosjektet bare oppnås ved å demontere de sivile og politiske rettighetene som Europa og USA er så stolte av. Dette plasserer progressive krefter i Europa i samme båt som dem i den muslimske verden, kanskje for første gang. De deler den samme byrden: Et påtvunget valg mellom den djevelske ekstremismen i islams navn, og det dypblå havet av imperialisme i demokratiets og frihetens navn.

Dermed er jeg tilbake ved spørsmålet jeg stiller i tittelen, et spørsmål jeg håper jeg nå har bidratt med elementer til å besvare. La meg slutte med det jeg ser som den nye bølgen av potensial hos feministiske stemmer innen islam. Disse stemmene kan bidra til å omskrive den konvensjonelle fortellingen om islam, noe som etter min mening et nødvendig første skritt for en meningsfull debatt rundt muslimers plass i Europa. En debatt som er fundert i forestillinger om kulturell og politisk overlegenhet, i frykt og hat heller enn gjensidig respekt og tillit, er feilslått og leder ingen steds hen.

Denne typen dødfødt debatt reflekteres i måten europeiske og amerikanske medier de siste årene har hyllet visse kvinner med muslimsk bakgrunn som helter i kampen for kvinners rettigheter i islam – slike som Ayaan Hirsi Ali, Irshad Manji og Azar Nafisi – som leser islams hellige tekster på en like patriarkalsk og like dogmatisk måte som det Taliban de så høylydt og selvrettferdig fordømmer. Titlene sier alt: Hirsi Alis «Infidel» [på norsk «Mitt liv, min frihet», overs. anm.] og «Caged Virgin» [ikke oversatt til norsk, overs. anm.]; Azar Nafisis «Å lese Lolita i Teheran»; og Irshad Manjis «Hva er galt med Islam?». Det som gjør disse bøkene til bestselgere – så lette å svelge for et vestlig publikum og så fornærmende for muslimer – er at de bekrefter den Euro-Amerikanske koloniale politikken, forestillingene om moralsk og kulturell overlegenhet, og en fortelling der muslimske kvinner framstilles som fanger som må reddes utenfra.

•Ziba Mir-Hosseini er en av

vår tids mest innflytelsesrike

muslimske feminister. Denne

teksten er et utdrag av et foredrag

hun i kveld holder på konferansen

«Poet and activist» som arrangeres

på Litteraturhuset i Oslo.

Oversatt av Marte Michelet