FORTELLER EVENTYR:  Christian Tybring-Gjedde kan slutte å fortelle eventyr om den store islamske trusselen mot Norge, skriver Andresen.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
FORTELLER EVENTYR: Christian Tybring-Gjedde kan slutte å fortelle eventyr om den store islamske trusselen mot Norge, skriver Andresen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Muslimsk fyllekjøring

Islamkritikere er glade i å snakke demografi. Så la oss snakke demografi, Tybring-Gjedde.

Meninger

Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde fortalte partiets lokallag i Sarpsborg denne uken at han «er rett og slett livredd». Det er islam som tar nattesøvnen fra Tybring-Gjedde.

Det finnes mange utfordringer med islam og med muslimske miljøer i Norge. Tybring-Gjedde snakker om likeverd mellom menn og kvinner, om antisemittisme og respekt for mangfold. Og han har rett i at dette er utfordringer — skjønt Tybring-Gjedde heller ikke er den første som faller meg inn når jeg tenker på respekt for mangfold.

Men så setter han inn et ekstra gir og kjører ut på glattisen: «Vi begrenser stadig vekk friheten for å tilrettelegge for islam, også i Norge», sier han, og spør: «Hvor er Norge om 20-30 år? (...) Hvordan ser Norge ut da? Har vi noe forsvarsmur mot dette vi ser som kommer inn over landet vårt?»

Og kanskje er det som skremmer ham aller mest, at vi har glemt hvordan vi skal «stå opp for» verdiene våre i møtet med dette fremmede. Hva er dette som «kommer inn over landet vårt»? Tybring-Gjedde refererer formodentlig muslimske innvandrere. Strømmer de inn i landet?

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Islamkritikere er glade i å snakke demografi. La oss snakke demografi. Nettoinnvandringen til Norge var i 2012 snaut 50 000 mennesker. Dette er både i et historisk og komparativt perspektiv svært høyt - rundt en prosent av befolkningen. Det er grunn til å være bekymret for den høye innvandringstakten til Norge, som gir både økonomiske, sosial og kulturelle utfordringer. Det er mindre grunn til å være livredd for islam spesifikt.

De aller, aller fleste innvandrere til Norge er ikke muslimer. Vi registrerer ikke livssyn i norsk offisiell statistikk, men hvis vi antar at innvandrerne til Norge i gjennomsnitt har samme religionsfordeling som landene de kommer fra, var andelen av innvandrere som er muslimer mellom 2010 og 2012 mellom femten og nitten prosent, altså mellom 7000 og 9500 innvandrere årlig. Det aller, aller meste av økningen i innvandringen de siste ti årene har kommet fra kristne land. Det kommer flere polakker enn det kommer muslimer totalt, og det kommer også mange fra ganske lutherske og sekulære land som Latvia og Estland.

Den katolske kirke er nå et par hundre medlemmer større i Norge enn alle muslimske trossamfunn til sammen. I  2013 var det drøyt 120 000 (drøyt to prosent av befolkningen) medlemmer i muslimske trossamfunn i Norge, og et sted i underkant av 200 000 menneskermed muslimsk bakgrunn basert på landbakgrunn(snaut fire prosent av befolkningen). Om dagens masseinnvandring fortsetter, kommer det de neste 20-30 årene rundt 200 000 med muslimsk bakgrunn til. Da vil de kanskje utgjøre seks-syv prosent av befolkningen.

Det er sterkt varierende hva slags religiøsitet disse praktiserer. Bare de færreste går regelmessig i moskeen. En god del tror antagelig ikke i det hele tatt - men dessverre er ateisme fortsatt tabu i de mange norsk-muslimske miljøer, så det er vanskelig å gjøre seg opp en god formening om omfanget.

En undersøkelse i 2006 viste at 14 prosent av norske muslimer ønsket at sharia-lover skulle innføres i Norge. Det er et høyere tall enn det burde være, selv om mange av disse nok tenker mer på muligheten for religiøs familielovgivning enn på det mange nordmenn forbinder med sharia — som straff for frafall og blasfemi. Men det er altså snakk om 14 prosent av et lite mindretall — til sammen kanskje en halv prosent av befolkningen.

Andre europeiske undersøkelser viser at religiøsitet avtar med botid i vestlige land. For flere og flere muslimer i Europa blir religion i økende grad en privatsak, en utvikling som ikke er helt ulik det som i sin tid skjedde da et stort antall katolikker kom til den nye verden på 1800-tallet.

Vi er et land som klarte oss demokratisk gjennom den turbulente mellomkrigstiden. Etter krigen hadde vi over ti prosent kommunister ved valg, men holdt fast ved demokratiet. Vi var med i koalisjonen som vant den kalde krigen.

Det ville vært ganske oppsiktsvekkende om en brogete forsamling som til sammen utgjør noen små prosent av befolkningen, og som lar seg påvirke langt mer av det norske samfunnet enn det norske samfunnet gjør av dem, virkelig var i stand til å begrense vår frihet i noe særlig omfang. Og den uken vi markerer 9. april, kunne vi saktens også ha annet å tenke på.

Så kan jo selv moderate utfordringer bli store trusler hvis vi ikke vet hvordan vi skal håndtere dem. Kanskje er det nettopp det som er Tybring-Gjeddes bekymring, at vi er blitt så svake, at vi lar truslene utvikle seg uten å foreta oss noe som helst? Han sammenligner Norge med Israel: «For de står jo opp for noe. Det å stå opp for noe, det er ikke noe man aksepterer lenger i Norge. Vi gjorde det før, vi gjør det ikke lenger.»

Denne bruken av Israel som et bolverk mot islam, som den eneste staten som står opp og kjemper for «vestlige verdier», er ikke uvanlig i mer ytterliggående islamkritiske miljøer. Men å se Israel som en vestlig forpost i kampen mot islam, er forfeilet på mange plan, som Lars Akerhaug skrev om på torsdag.

Men på hvilken måte er det Israel står opp for «vestlige verdier»? Tybring-Gjedde nevnte likeverd mellom kjønnene som en slik sentral verdi. Det er også en viktig verdi for et flertall av israelere. Likevel var det frem til 2011 kjønnssegregerte busser i Israel. Først i fjor fikk kvinner i prinsippet tilgang til Klagemuren.

Etter at israelsk høyesterett har slått ned på disse verste utslagene av segregering, har imidlertid flere andre problemer — kjønnssegregerte butikker, forsøk på å omgå reglene — dukket opp, uten noen massiv politisk respons.

Dette skyldes ikke at man har gitt etter for press fra israelske muslimer. Det er haredim — ultraortodokse jøder — som har stått i bresjen for praksisen og kravene. Og svært ofte har man vært nettopp ettergivende for dem. Egne skoler, med lærere som ofte mangler grunnleggende kunnskaper om det sekulære samfunn, fritak fra verneplikt og gunstige støtteordninger er bare noen av tiltakene de har fått gjennomslag for.

I Norge diskuterer vi i disse dager om én muslimsk skole skal få lov til å starte opp. Den kommer temmelig sikkert til å bli fulgt med ganske mye mer kritiske politiske øyne enn harediskolene i Israel.

Det er rett nok flere haredim i Israel enn det er muslimer i Norge — rundt ti prosent. Men det er utenkelig at norske muslimer ville kunne få det samme politiske gjennomslaget — at vi ville vise den samme ettergivenheten, at vi ville gi opp våre verdier like lett. Det skyldes ikke at vi er bedre mennesker enn israelerne: I stedet skyldes delvis, som vi vet fra Norge, at små, religiøst funderte partier, av og til kan få urimelig politisk innflytelse.

Men det skyldes også at det er så mye lettere å akseptere at sentrale liberale verdier utfordres av grupper du i utgangspunktet forstår eller sympatiserer med, enn av grupper du definerer som fremmede. Skal Norge lære noe av måten Israel står opp for eller ikke står opp for vestlige verdier på, er det den lærdommen vi skal ta som en advarsel.

Derfor reagerer ikke Tybring-Gjedde på samme måte på for eksempel Geert Wilders forslag om å forby koranen eller det sveitsiske vedtaket om å forby minareter som han gjør på muslimsk intoleranse. Det er en klanlogikk bak denne forskjellen, der man aksepterer langt mer fra sine delvise meningsfeller enn fra «de andre». Men vestlige verdier handler i stor grad om det motsatte, om å la de samme normene gjelde for alle — også muslimer.  

Det er bare når fortellingen om «den store islamske trusselen» er etablert, at det er mulig å lese alle små hendelser som endetidstegn: Da Tybring-Gjedde selv snakket om islamisering like etter valget, var eksempelet hans (de ganske få tilfellene av) separat dusjing for muslimske elever i skolen.

Han nevner også ønsket om mulighet for bruk av sharia i Konfliktrådet — et ønske som norsk politikk faktisk har, som de har med de fleste andre urimelig særkrav, «stått opp mot». Denne uken nevnte han også den muslimske friskolen som kanskje får starte opp for 200 elever i Oslo.

Problemet med Tybring-Gjedde er todelt: For det første er det en måte å snakke om islam og norske muslimer på som er urimelig, fremmedgjørende og polariserende. Den nører opp under klanlogikken som er gift for all politisk debatt.

Men for det andre er det en total avsporing av diskusjonen om utfordringer med islam i Norge. Mange viktige diskusjoner må tas fremover, både om religion i det offentlige rom, segregering og integrering i byer og i skoler og om innvandringspolitikk. Og det er utfordringer knyttet til muslimer i Norge — men de er spesifikke: Noen steder er det problemer med kjønnsrelasjoner, noen steder med ekstremisme, noen steder med arbeidsmarked.

At en religion hvis tilhengere i overskuelig fremtid ikke kommer til å utgjøre mer enn opp mot syv prosent av befolkningen, en gruppe som i hovedsak har synspunkter som holder seg innenfor den norske rettsstaten, skal utgjøre et problem det er grunn til å være «livredd» for, har, for å si det forsiktig, formodningen mot seg. Alle de diskusjonene gjøres mye vanskeligere når stortingspolitikere har rammefortellinger om islam som den ene store trusselen mot samfunnet.

Bringer så muslimsk innvandring ingen demografiske problemer? Jo, som en del av en større innvandring som gir økonomiske, sosiale og kulturelle utfordringer, gjør den, som jeg har skrevet om flere ganger, i noen grad det. Men når vi vurderer utfordringer, gjør vi normalt klokt i å forsøke å få en nogenlunde god oppfatning av utfordringenes omfang, og om hvilke forhold som trekker i ulike retninger.

Tybring-Gjedde ønsker en «forsvarsmur» mot dette «som kommer inn over landet vårt». Den årlige muslimske innvandringen er på mellom en og to promille av befolkningen. To promille er fuktig hvis man snakker om alkohol i blodet, men ingen flodbølge når vi snakker om muslimer. For Tybring-Gjedde er disse to promillene likevel nok til å gjøre ham ganske omtåket. Resultatet blir en durabelig fyllekjøring på kjente, islamkritiske veier.

Ett demografisk problem gjenstår: Muslimer stemmer i overveldende grad rødgrønt ved valg — over 80 prosent i undersøkelsen fra 2006. Bare 2,4 prosent stemte Fremskrittspartiet. I jevne valg har dette betydning. Det er imidlertid et demografisk problem Tybring-Gjedde selv kan bidra til å løse: Han kan slutte å fortelle eventyr om den store islamske trusselen mot Norge.

Innlegget er opprinnelig publisert på minervanett.no

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.