Muslimsk kultur og kritikken

Kan islam som kultur, religion og praksis påføre kvinnen smerter? Har kvinneforholdet i islams kultur noe med denne kultur og religion å gjøre?

Hvorfor krever vi, muslimer, av norske eksperter at de har et idealistisk syn på islam når de er vant til å uttale seg kritisk til det norske kristne miljøet og kristendommen? Hvorfor idealiserer vi islam slik at den beskyttes og forsvares, til og med når den hindrer vårt sosiale fremskritt?

Vi, innvandrere, burde tore å stille disse spørsmålene. Det er fortsatt upopulært i offentlighet å kritisere den del av islams kultur og tradisjon som representerer levninger av middelalderske verdier, og som ikke passer til det moderne innvandrermennesket. Det er fordi innvandrerminoriteten stort sett består av muslimer. Minoritetene er sårbare til og med når man kritiserer muslimske fundamentalister. Antirasistene har i en årrekke betraktet enhver kritikk mot minoritetenes religion og kultur som et produkt av fordomsfulle holdninger. Var det ikke upopulært å kritisere omskjæring av pikebarn?

Er vi, innvandrere, redde for at en strøm av kritikk og revurdering av våre verdier kan skape en slags forvirring i innvandrernes forhold til virkeligheten og til familielivet? Idéhistorisk sett vil debatten nyanseres, lik fossen vil den etter hvert bære sitt fall.

Derfor vil jeg stanse ved disse tankevekkende stasjonene:

Fatin Hamame, en egyptisk filmstjerne og regissør, prøvde i sine filmer å ta opp den muslimske kvinnens forhold til samfunnsdebatt. Hun laget en film som heter «Jeg vil ha en løsning!». Filmen handler om ett av kvinnenes problemer: mannen som krever analsex med kona. I filmen saksøker kona mannen og legger frem analsex som begrunnelse for skilsmisse. Etter en rekke klager og rettssaker gir retten henne likevel ikke skilsmisse, for ifølge islam er det ikke religiøst forbudt å utføre analsex med kona. Noen tolker et koranvers slik at mannen kan drive analsex med kona: «Deres kvinner er en åker for dere, så gå til deres åker slik dere ønsker » (Koranen 2:223). Filmen slutter med at kvinnen går gråtende ut av rettssalen etter at dommen falt, mens hun skriker: « Jeg vil ha en løsning

Artikkelen fortsetter under annonsen

Saken rundt filmen forteller mye om kvinnens forhold i det muslimske samfunnet. Dette viser at det muslimske samfunnets struktur er religiøs. Derfor er det fullstendig uaktuelt å sammenlikne det norske samfunnet med det muslimske. Noen mener at både kristendommen og islam tar avstand fra voldtekt, men det finnes voldtekt i Pakistan og Norge. Dette uttrykker den typisk akademiske kulturutjevningsmentaliteten ; at kulturene er likestilte og likeverdige. Men dette er blitt et gammelt antropologisk perspektiv som ikke holder mål lenger. Det finnes gode kulturer og onde kulturer. Det er menneskene som legitimerer og skaper kulturene med revurdering, dialog og berikelse. F. eks. er flerkoneri og arrangert ekteskap også en gammel norsk kultur . Helt inntil det 13. århundre har flerkoneri og arrangert ekteskap vært en praktisert tradisjon i Norge. Men nordmenn har kritisert denne tradisjonen og kastet vrak på den og renset den norske kulturen for en slik umenneskelig praksis. Og kvinnebevegelsen har protestert på den norske kulturen og omskapt den til en moderne kultur som dyrker kjønnslikestilling som en selvfølge. Det er dette som mangler sidestykke i den muslimske kulturen. Det er fordi den muslimske kulturen er teosentrisk , dvs. har Gud som midtpunkt og verdiene er basert på middelaldersk åpenbaring. Den vestlige kulturen er antroposentrisk, dvs. har mennesket som midtpunkt. De kulturelle forskjellene er så vesentlige at man må erkjenne nødvendigheten av å kjempe mot den muslimske kulturens patriarkalske innhold. Det er like usaklig å hevde at norsk kultur i dag og norsk kultur i middelalderen er likestilte, og at man ikke kan si at den ene er bedre enn den andre.

Europa har tatt et oppgjør med sin middelalderske kristendom. Den muslimske verden, derimot, har ennå ikke klart å ta et liknende oppgjør med sin kulturarv: Islams fortid og dens dogmer og forestillinger lever i samfunnet som blodet i kroppen. Og derfor utgjør den muslimske kulturen og religionen bl.a. samfunnets struktur og verdier. Og samfunnsetikken blir påvirket av alt som er nærværende i folkets bevissthet. Samfunnet reagerer ikke på mannen som slår sin kone, fordi dette er religiøst begrunnet. Mannen er oppvokst i en religiøs kultur som sier «Hvis mennene frykter oppsetsighet fra sine koner, skal mennene formane, ikke gå til sengs med dem, og gi dem stryk (Koranen 4:34). En muslimsk kvinne kan, av religiøs overbevisning, akseptere at mannen slår henne. Til og med når kvinnen ikke aksepterer at mannen slår henne, protesterer hun ikke etisk på mannen fordi mannens atferd er religiøst og kulturelt begrunnet.

Men dette betyr på ingen måte at alle muslimer banker konene sine og selger døtrene sine via arrangerte ekteskap og tvangsekteskap.

Press og undertrykkelse gjør at mange muslimske kvinner i innvandrermiljøet søker hjelp i krisesentere i Norge. Kvinnekulturen og likestillingslover i Norge gjør at de muslimske innvandrerkvinnene benytter seg av sine rettigheter, men dette gjelder kun den del av innvandrerkvinnene som tør å ta skrittet bort fra den patriarkalske kulturen. Vi som lever i dette miljøet, opplever disse problemene daglig.

I dag har mange muslimske kvinner kastet sløret, tatt på seg siste skrik fra Paris, gått på stranden og badet med badedrakt og bikini. Likevel blir hun regjert av samme lydighetslov som i det osmanske haremsystemet. Og kampen for den muslimske kvinnen har et stort behov for vestlige støttespillere som bryr seg om kvinnene i den muslimske verden.

Derfor er det en primitiv forenkling å hevde at de som reiser debatten om kvinnenes problemer i det muslimske samfunnet, «bidrar til å bygge opp under den såkalte fremmedfrykten vi sliter med i Norge», slik det ble hevdet av kulturrelativistiske antirasister. En slik holdning gir klart uttrykk for den skandinaviske offerideologien som har med nordmenns kollektive psykologi å gjøre. Hvilken rett har antropologene, antirasistene og andre hyperskeptiske innvandrere til å gjøre innvandrerne til offerobjekter, hvor nordmenn kan føle seg bedre ved å sympatisere med dem?

Denne offerideologien gjør at nordmenn skaper offeret og overdriver fremmedfrykt og rasisme. Men vet nordmenn hvilken følelsesmessig og praktisk påvirkning dette har på oss?